Lise Christoffersen har viet sitt liv til politikk, rettferdighet og fellesskap. Fra en oppvekst i Drammen med sterke fagforeningstradisjoner til rollen som ordfører og stortingsrepresentant, har hun arbeidet for sosial utjevning og bedre velferdsordninger. I denne samtalen reflekterer hun over sin politiske reise, kampen for like rettigheter og hvordan Drammen har endret seg gjennom tiårene.

«Jeg er første generasjon i min familie som fikk muligheten til høyere utdanning. Mormor var den som presset meg mest: ‘Du som er jente, nå må du bruke de mulighetene du har’»

Fra fagforeningskamp til stortingsbenken

En oppvekst preget av solidaritet
Lise ble født inn i en familie med dype røtter i fagforeningsbevegelsen. Faren var typograf og aktiv i Norsk Grafisk Forbund, mens morfaren var sentral i motstandsarbeidet under krigen.

– Jeg er første generasjon i min familie som fikk muligheten til høyere utdanning. Mormor var den som presset meg mest: ‘Du som er jente, nå må du bruke de mulighetene du har’, forteller Lise.

Den sterke arbeidermoralen og troen på rettferdighet har fulgt henne gjennom hele livet, og dannet grunnlaget for hennes politiske engasjement.

Veien inn i politikken
Som ung ble Lise engasjert i AUF i Drammen. Hun beskriver et aktivt ungdomsmiljø der politikk ikke bare handlet om ideologi, men også om praktisk arbeid.

– Vi var på Utøya hver helg, deltok på kurs og konferanser, og brukte mye tid på å forberede saker som skulle opp i bystyret. Det var en solid skolering i hvordan politikk fungerer i praksis, sier hun.

I 1979 ble hun valgt inn i Drammen bystyre, og fra 1984 var hun også med i formannskapet. Arbeidet med lokalpolitikk ga henne innsikt i hvordan beslutninger påvirker folks hverdag, og hun utviklet en sterk interesse for sosialpolitikk.

Fra forskning til folkestyre
Med utdanning innen statsvitenskap jobbet Lise som forsker før hun gikk inn i politikken på heltid. Hun var blant annet involvert i prosjekter som testet metoder for å innhente brukererfaringer i offentlig sektor.

– Jeg fikk reise rundt i landet og snakke med folk om deres erfaringer med byråkrati og velferdstjenester. Det ga meg en dyp forståelse for hvor viktig det er at politiske beslutninger faktisk fungerer i praksis, sier hun.

I 1995 ble hun Drammens første kvinnelige ordfører, og i 2005 tok hun steget videre til Stortinget, der hun har sittet i arbeids- og sosialkomiteen i flere perioder.

Elva som snudde byen
Blant de sakene Lise er mest stolt av fra sin tid i lokalpolitikken, er opprydningen av Drammenselva.

– På 80-tallet var elva så forurenset at vi fikk trusler om byggestopp fra myndighetene. Kloakk rant rett ut i elva, og folk i Drammen hadde bokstavelig talt ryggen vendt mot den, forteller hun.

Gjennom en omfattende saneringsplan ble elva renset, og byen begynte å vende seg mot vannet igjen. Gangveier ble etablert, og elvebredden ble et samlingspunkt for befolkningen.

– Det var et vendepunkt for Drammen. Byen gikk fra å være en forurenset industriby til en by folk ønsket å bo i, sier hun.

Kampen for sosial rettferdighet
På Stortinget har Lise jobbet særlig med arbeidsliv, pensjoner og sosial utjevning.

– Vi ser en økende ulikhet, og det bekymrer meg. Utdanning, arbeid og et verdig liv etter pensjonsalder er ikke noe som bare bør være for de få, men for alle, sier hun.

Hun trekker fram viktigheten av å gi kommunene økonomiske rammer til å drive gode velferdstilbud, og understreker at sosialpolitikk ikke kan styres fra Stortinget alene.

– Lokalsamfunn vet best hva som fungerer for dem. Det er viktig at vi sørger for rammer, men gir frihet til lokale initiativ, sier hun.

Møter mellom mennesker
Lise har også vært opptatt av integrering og samhandling mellom ulike grupper i samfunnet. Hun trekker fram Drammens prosjekt ‘Bygg broer, ikke murer’ som et viktig eksempel på hvordan kultur kan bidra til samhold.

– Vi må møte hverandre som mennesker, ikke som kategorier eller grupper. Når folk får oppleve hverandres kultur, musikk og tradisjoner, skjer det noe viktig, sier hun.

Veien videre
Til tross for mange år i politikken er Lise ikke klar for å trekke seg tilbake ennå. Hun har sagt ja til en ny periode på Stortinget og ser fortsatt mange viktige kamper å kjempe.

– 70 er det nye 60, sier hun med et smil. – Så lenge jeg har noe å bidra med, vil jeg stå på for et mer rettferdig samfunn.