Margaret Etokebe har viet livet sitt til omsorg, ledelse og tro. Fra oppveksten i Nigeria til lederrollen i Drammen kommune har hun vist en imponerende evne til å lære, tilpasse seg og skape fellesskap. Med en doktorgrad i personorientert helse og omsorg og en sterk forankring i sin kristne tro, kombinerer hun faglig kompetanse med et brennende engasjement for inkludering. I denne samtalen deler hun sin reise fra Nigeria til Norge, utfordringene med integrering, og hvordan troen og samholdet i den nigerianske menigheten gir styrke.

«Troen min er en drivkraft. Kirken er ikke bare et gudshus, men et sted der vi snakker om livet, utfordringer, barneoppdragelse og integrering’»

Sterk tro, faglig drivkraft og fellesskap

Barndom i Nigeria – tro, fellesskap og endring
Margaret vokste opp i Uyo, en storby i det sørøstlige Nigeria, i en stor familie med tre mødre og mange søsken. Faren døde da hun var åtte år, og moren måtte forsørge familien gjennom butikkdrift og søm.

– Vi hadde en fin barndom, men alt endret seg da pappa døde. Mamma måtte jobbe hardt for å ta vare på oss, forteller hun.

Troen var en sentral del av oppveksten. Familien tilhørte en apostolsk kirke, og dagene begynte ofte med morgensbønn før skolegangen startet.

– Kirken var ikke bare et sted for bønn, men et samlingspunkt for hele lokalsamfunnet, sier Margaret.

Fra sykepleier i Lagos til ny start i Norge
Etter fullført sykepleierutdanning flyttet Margaret til storbyen Lagos, hvor hun jobbet som sykepleier. Gjennom ektemannen, som hadde familie i Norge, kom hun til Drammen i 2001.

– Det var spennende, men også utfordrende. Jeg visste at språket var nøkkelen, så jeg startet på norskkurs umiddelbart, sier hun.

Hun tok selv initiativ til å kontakte sykehuset i Drammen for å få jobb, men fikk beskjed om at hun måtte søke autorisasjon. Ved hjelp av gode mentorer og en ukuelig arbeidsvilje skaffet hun seg praksis i eldreomsorg og fullførte de nødvendige kursene. Seks måneder etter ankomst var hun i jobb på Konnerud sykehjem.

Fra sykepleier til leder og forsker
Med et ønske om å forstå det norske helsesystemet bedre, begynte Margaret studier i helseledelse ved BI. Det startet som et enkeltkurs for å lære mer om norske lover og regler, men endte med en full bachelor, deretter en master – og til slutt en doktorgrad i personorientert helse og omsorg.

– Vi må se pasientene som individer, ikke bare diagnoser. Bak sykdommen finnes det alltid et menneske, sier hun.

Hun ble etter hvert avdelingsleder i Drammen kommune og har hatt ansvar for både sykehjem og hjemmetjenester.

Troen og menigheten – et anker i livet
I tillegg til lederjobben er Margaret pastor i Redeemed Christian Church of God i Drammen, en pinsemenighet med røtter i Nigeria.

– Troen min er en drivkraft. Kirken er ikke bare et gudshus, men et sted der vi snakker om livet, utfordringer, barneoppdragelse og integrering, sier hun.

Hun understreker at menigheten er et viktig fellesskap, men at hun også verdsetter dialog og samarbeid med mennesker av andre trostradisjoner.

Innvandring, arbeid og fellesskap
Margaret har også engasjert seg i Buskerud Innvandrerråd, særlig under koronapandemien, da innvandrere ofte fikk skylden for smittespredning.

– Mange innvandrere har jobber der de ikke kan ha hjemmekontor. De jobber i helsevesenet, i serviceyrker – de er utsatt, men likevel ble de hengt ut, sier hun.

Hun mottok mange telefoner fra fortvilte kolleger som følte seg mistenkeliggjort.

– Vi må se individene, ikke bare statistikken. Integrering handler ikke bare om at innvandrere skal tilpasse seg, men om gjensidig aksept, sier hun.

Veien videre – alltid ny læring
Selv etter en lang akademisk og yrkesmessig reise er Margaret ikke ferdig med å lære. Hun ser fortsatt muligheter for forbedring i helsevesenet og mener at samfunnet må ta integrering på alvor.

– Det finnes ingen snarvei til integrering. Det krever tid, vilje og aksept fra begge sider, avslutter hun.