På Maria budskapsdag løfter denne prekenen fram inkarnasjonens dype kroppslighet: Gud tar bolig i Marias livmor og helliger dermed hele menneskelivet. Med utgangspunkt i kunstverket Theotokos og fortellingene om Maria og kvinnen med alabastkrukken, tegnes et bilde av et evangelium som er plantet i kroppen, hverdagen, smerten og berøringen. Prekenen viser hvordan Maria bærer fram en profeti om en Gud som løfter de lave, utfordrer makten og er til stede hos de sårede og utstøtte. Slik bindes Marias livmor og Marias krukke sammen til et budskap om kjærlighet, verdighet, tilgivelse og håp midt i en brutal verden.

Prekenen

Prekentekst: Lukas 1, 26-38 Budskapet til Maria

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Marias krukke. Marias livmor.

I dag er det Maria budskapsdag. I disse dager markerer kristne over hele verden at Marias livmor ble Guds hjem i ni måneder.

Vi kjenner historien, men slutter ikke å undre oss over hvordan det må ha vært for denne unge jenta, å få et slikt budskap. Hun må ha vært vettskremt. Hun var jo ikke gift engang, den slags skulle ikke skje. Men det skjedde – og verden ble aldri den samme, verken for Maria eller for oss.

På alteret ligger Marias krukke, Theotokos. Gudfødersken. Marias livmor. Den er laget av kunstneren Grete Refsum. Det står kunst av henne rundt om i kirken.

Da Gud kom til oss, begynte hans nærvær hos oss som en spire i en ungjentes livmor. Dermed er alle menneskelige livsfaser helliget av Kristus, også den livsfasen som utgjør de ni månedene før fødselen, med alt det den innebærer. Alle som har fått et nyfødt barn i armene, vet hvor viktig det er med hud. Hud mot hud. Spedbarnet dør uten kroppskontakt. Berøring er menneskets første og siste språk. Når ordene er borte eller ennå ikke er der, er hud mot hud det eneste nødvendige språket. Hos den døende. Hos den nyfødte. Guds ord blir kropp i Marias kropp. Det er jorden som tar himlen i favn, som det heter iErik Hillestads julesalme Stille natt. Eller for å si det med salmedikteren Ingrid Brækken Melve: Maria er hun som gjorde folk av Gud.

Når Gud lar seg komme til verden fra en ungpikes kropp, taler han til verden. Og han taler ikke i et tomrom. Han blir menneske midt i en brutal virkelighet, der mennesker kjemper for tilværelsen. Midt i svik og krig og motløshet, midt i sorg og død, står Maria frem og bærer Guds ord i sin livmor. Hennes evangelium er en profeti. Med sine kraftfulle ord tolker hun Jesu liv for oss.  Som vi nettopp hørte i Marias lovsang:

Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han løfter opp de lave, sier Maria. Og slik ble det. Akkurat slik Maria forutsier, stiller Jesus sterke krav til den sterke og mektige. Maria fikk rett i sin spådom. Jesus hørte på mora si. Han gjorde som mora hans sa! 

Når Jesus møtte mennesker, snudde han den moralske verdensorden opp ned. Gang på gang ser vi i evangelieberetningene at det Jesus er særlig kritisk til, er avvisningen, nedvurderingen eller utestengningen av andre. Og rangeringen av mennesker. Hver gang. Hans møter med mennesker nederst på den sosiale og moralske rangstigen provoserte og vakte uro, særlig hos dem som eide troen og moralen. I Jesu samtid var det slik at den som hadde makt (moralsk, religiøst, politisk eller økonomisk) per definisjon var nær Gud. Men den som ikke hadde makt – kvinner, barn, kunnskapssvake, fattige, syke – var langt fra Gud. For du KUNNE ikke ha den rette gudsrelasjonen om du var kvinne eller barn eller fattig eller syk…..

Jesus refser dem som eide makten og troen og moralen. Den første blir den siste.

Og dette gjør han fortsatt. Gud er ikke den som hyller herskeren, som velsigner missilene. Gud er i ruinene, hos den redde og sårede.

Krukkene her i kirken minner oss også om at det er mange Mariaer. I kristen tradisjon representerer navnet Maria både jomfru og seksuelt erfaren, både madonna og hore, både mor og ugift kvinne. Både jomfru Maria og Maria Magdalena.

I Lukasevangeliet står fortellingen om den syndefulle kvinnen – ofte utlagt som Maria Magdalena – som kom til Jesus da han var på besøk hos en fariseer og lå til bords der.  Hun kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun sto ved Jesu føtter og gråt, vasket de møkkete føttene hans med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Så kysset hun dem og smurte dem inn med salven hun hadde i krukken sin. Dette var ingen vakker kvinne, med nattsvart flommende hår, slik vi har møtte Maria Magdalena (hvis det var henne) på film. Nedbrutt var hun. Flere tenner manglet. Håret var pistrete. Kroppen skinnmager og skrinn. Livet og nederlagene og alle mennene som kom til henne i skjul, hadde slitt hennes kropp ned. Men det er med sin kropp hun møter Jesus. Med sine tårer og sitt hår. Fariseeren som har innbudt Jesus tenker for seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv. (Det er et annet uttrykk for å være en prostituert.)» Men Jesus vet hva han tenker, vender seg mot kvinnen og sier til fariseeren: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Den som tilgis lite, elsker også lite. Den som tilgis lite, elsker også lite.

Følg den tanken. Er det sånn det er. Er det en sammenheng mellom det å kunne elske og det å være tilgitt mye? Er det slik at man trenger å oppleve å være tilgitt for å kunne elske? Kan det rett og slett være slik at det å snuble i moralen, feile, og å ha mye en trenger å bli tilgitt, også skaper kjærlighet?

Jeg har ofte brukt denne teksten. Noen ganger har det vært kritiske røster om at jeg nevner tradisjonen om at Maria Magdalena skulle ha vært prostituert. Akkurat det har jeg aldri helt forstått? Det var pave Gregor den store som på slutten av 500-tallet koplet sammen Maria Magdalena med den syndefulle kvinnen. Det blir ofte utlagt som at han dermed svertet henne. Men jeg har aldri helt forstått at det skulle være noe problem om hun var det.

På Jesu tid var det slik at dersom en kvinne ikke var gift, var enke eller ikke hadde en mannlig slektning til å ta seg av henne, hadde hun grovt sett to alternativer – prostitusjon eller å sulte i hjel. At betegnelsen prostituert er brukt negativt, er det ingen tvil om. Fariseeren i teksten sier at hun lever et syndefullt liv. I andre oversettelser er hun prostituert eller hore. Dommen over prostituerte kvinner var hard på Jesu tid. Også av de mennene som snek seg bakveien inn til dem natterstid.

Prostitusjon har mer med makt og strukturer enn seksualitet å gjøre. Men det er kvinnen som knelte ved Jesu føtter – Maria Magdalena eller ikke – som kalles fallen og syndefull. Ikke mennene som kommer til henne.

Er det egentlig så viktig om hun var prostituert? Det viktige er at Jesus gjør henne til et forbilde. Hun, som fordømmes av så mange, er den som forstår hvem Jesus er.

Maria og Maria. Den unge redde jenta. Kvinnen som hadde med seg en alabastkrukke og somgråt ved Jesu føtter. Marias livmor og Marias krukke.

I livmoren på alteret henger det knuste porselensbiter av en skål eller krukke. Og i koret står det mange krukker. Krukken er både et bilde på kvinners rolle i det å lage mat, i en krukke eller med det som var i krukken: korn, olje. Det som holder oss i live. Det hverdagslige. Marias livmor ga liv. Maria viste oss at evangeliet er plantet i livmoren, i hverdagen, midt i verden og i smerten.  Maria som med sin krukke ga Jesus det han trengte.

Marias livmor og Marias krukke.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Frelser, Frigjører og Livgiver.