Fra flyktningbarn med astma og én dollar i lomma til stortingspresident med mot til å stå i stormen: Masud Gharahkhani bærer med seg en livsreise som speiler det moderne Norge. I samtale med Ivar Flaten forteller han om flukten fra Iran, fellesskapet i Skotselva, kampen mot ekstremisme og rollen som en tydelig stemme for demokrati, likestilling og menneskerettigheter.

“Hvis ikke en stortingspresident i Norge står opp for menneskerettigheter og demokrati, så kan vi nesten bare pakke sammen.”

Fra flukt til fellesskap: Demokratiets forsvarer

Flukten og den nye starten

Masud Gharahkhani kom til Norge som femåring, etter at foreldrene måtte flykte fra Iran i kjølvannet av revolusjon, krig og undertrykkelse. Reisen gikk via Istanbul, der familien levde som papirløse flyktninger under vanskelige forhold. Astma, kulde og frykt preget hverdagen, men også møtet med en menneskesmugler kalt “generalen” ble avgjørende. Han hjalp familien videre – og slik kom de til Norge i november 1987.

Møtet med det norske samfunnet ble preget av varme og fellesskap. Asylmottaket på Larkollen ble et springbrett. Familie og lokalsamfunn i Skotselva tok imot dem med åpne armer. Masud kaller bygda “en modell for vellykket integrering” – fotball, skole og misjonskirken skapte tilhørighet og trygghet.

Mestring, motstand og politisk engasjement

Foreldrene så utdanning som veien til frihet. Et leksikonabonnement erstatta drømmen om Nintendo, og Masud leste seg til selvtillit. En inspirerende lærer, Sindre Alsås, fikk ham til å tro på egne evner. Veien gikk via radiografutdanning til samfunnsengasjement. Faren hans, Bijan, ble aktiv i ungdomsarbeid og politikk. Når han fikk mange personstemmer og kom inn i kommunestyret, ble familien mål for høyreekstreme trusler og trakassering.

Støtten fra ordfører, politi og naboer bar dem gjennom det. Masud nevner spesielt Trond Berntsen – lokalt politi og senere en av de første som ble drept på Utøya – som sto opp for familien med ordene: “Ingen høyreekstreme skal ta knekken på dere.”

Politikk og hatprat

Masud ble AUF-er og engasjert i helse- og eldrepolitikk. Da han ble ordførerkandidat i Drammen i 2011, ble privatlivet plutselig tema. Rykter og hets tok av. Han erfarte hvordan minoriteter ofte blir mål for mistro og hatefulle ytringer. Som stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsperson fikk han erfare stormene rundt vanskelige prioriteringer. Han mener selv at det handler om å være tydelig, men samtidig målretta og solidarisk.

Han trekker frem at kvoteflyktninger er en av de mest rettferdige måtene å hjelpe på. Han avviser kritikken om å “dra stigen opp etter seg” og viser til Norges sterke tradisjon for solidaritet og humanitet.

Demokrati og ansvar

Som stortingspresident har Masud valgt en aktiv rolle. Han vil bruke stemmen sin – både i og utenfor salen – for å løfte fram det han er mest stolt av: Grunnloven, ytringsfriheten og fellesskapet. Han reiser til skoler, organisasjoner og minoritetsmiljøer for å snakke om demokrati. Han mener tiden vi lever i, krever tydelighet og samling, ikke stillhet og tilbaketrekning.

Han peker på fellesskapsånden etter 22. juli og etter masseskytingen i Oslo under Pride som eksempler på Norges styrke. Han forteller om hvordan trossamfunn sto sammen i sorg og solidaritet, og hvordan han valgte å bruke sin stemme etter drapet på Gina (Mahsa) Amini i Iran – et engasjement som fikk millioner av seere og ga støtte til unge som kjemper for frihet.

Troen på Norge og framtiden

Masud Gharahkhani er opptatt av at Norge skal være et samfunn for alle. Han tror på en sosialdemokratisk velferdsmodell der vi bruker ressursene i fellesskap og reduserer ulikhet. Han advarer mot økende forskjeller og ber politikere prioritere rettferdighet og fellesskap framfor kortsiktig gevinst.

Han tror også på folk: på frivilligheten, på pensjonister som hjelper flyktninger, og på lokalsamfunn som tar ansvar. Han sier at verdien i det norske samfunnet ligger i tillit, raushet og solidaritet. “Vi er ikke perfekte, men vi er et forbilde i en urolig verden.”

Masud har valgt å skjerme familien sin – fordi han vet hva hat kan føre til. Men han vil aldri være stille når rettferdighet og frihet står på spill.