Hva vil det si å leve som en del av en minoritet i møte med majoritetssamfunnet? Hvordan påvirker historie, tro og kulturell tilhørighet vår plass i fellesskapet? I denne direktesendte Ypsilon-samtalen fra Mjøndalen bibliotek møttes forfatterne Ellen Hofsø og Bjørn Olav Nordahl til en sterk og personlig samtale med Ivar Flaten om å stå utenfor – og om veien inn.

«Du føler deg ikke hjemme – verken her eller der. Du er i randsonen, og det gjør fryktelig vondt.» – Bjørn Olav Nordahl

Å høre til – en samtale om majoritet og minoritet

Barndom i ruiner og fellesskap
Ellen Hofsø vokste opp i et krigsherjet Bodø på 50- og 60-tallet, omgitt av ruiner og Tromsøpalmer. Hun fortalte om en oppvekst i små leiligheter og svenskhus, med fellesskap på tvers av klasser og fortid. Faren, en tidligere motstandsmann og kommunist, preget henne med sitt engasjement, sin raushet og tro på rettferdighet – ikke minst i møtet med dem som hadde valgt feil side under krigen, men som hadde sona.

Mellom to verdener – adventist og drabantbygutt
Bjørn Olav Nordahl vokste opp i Drammen, med ett bein i drabantbyen og ett i Adventistkirken. Han beskrev en oppvekst preget av sosial berøringsangst, isolasjon og dobbeltliv – dressa opp til kirke på lørdag, men redd for å bli sett av kompisene. Han fortalte om skam, bortforklaringer og opplevelsen av aldri helt å høre hjemme. Senere ble han sendt til internatskole i Hole, en skole delt mellom de hellige og de ikke-hellige, der tro, sosialt press og gruppepress ble et altomfattende rammeverk.

Samisk oppvåkning og rettighetskamp
Ellen fortalte hvordan hennes interesse for samisk og kvensk historie våknet for alvor i voksen alder, da hun flyttet nordover og møtte historier om barnehandel, fornorskning og skjult identitet. Hun beskrev møtet med mennesker som ikke visste at de selv hadde samisk bakgrunn, og hvordan skam og taushet hadde preget generasjoner. Alta-saken ble et vendepunkt, og gjennom arbeid i barnevern og forfatterskap har hun belyst fortellinger som tidligere var gjemt.

Å skape identitet på nytt
Bjørn Olav fortalte om hvordan han som ung voksen forsøkte å kombinere adventisttroen med et normalt liv for sine egne barn – og hvordan han selv endte med å påføre dem det samme utenforskapet han selv hadde kjent. Et oppgjør vokste frem, og erfaringene fra oppvekst og menighetsliv har gitt ham en dyp rettferdighetstrang i sitt virke som journalist. «Jeg har opplevd autoriteter som vil bestemme over deg på vegne av Gud – det gjør noe med deg,» sa han.

Historie og integrering – lærdom og blindsoner
Samtalen beveget seg mot spørsmålet om hva det norske majoritetssamfunnet kan lære av sin egen historie – særlig i møte med nye minoriteter og innvandrere. Ellen pekte på uvitenheten om fornorskning og maktutøvelse mot samer og kvener som en viktig grunn til dagens manglende forståelse for integreringens kompleksitet. Hun stilte spørsmålet: Hvordan kan vi forvente å lykkes med nye grupper, når vi har behandlet våre egne minoriteter så dårlig?

Ingenmannslandet og behovet for forankring
Bjørn Olav beskrev følelsen av å være i et ingenmannsland – verken hjemme i sin opprinnelige menighet eller helt integrert i storsamfunnet. Denne erfaringen, mente han, kan gi viktig innsikt i hvordan innvandrere og flyktninger opplever å stå mellom to verdener. Han advarte mot lukkede miljøer – både kristne og muslimske – som isolerer barn fra fellesskap og fremmer parallellsamfunn.

Anerkjennelse og rom for det individuelle
Ellen avsluttet med en sterk påminnelse: Vi må anerkjenne enkeltmenneskets styrke og unngå å redusere minoriteter til offer. Hun fortalte om elever som hadde delt sin gjenkjennelse i hennes fortellinger, og hvordan individets ressurser må få komme frem. «De trenger ikke bare oss – vi trenger dem også.»