Hva skjer når vi blir gamle, og hvem skal ta vare på oss? Dette var utgangspunktet for en åpen og ærlig samtale på Drammensbiblioteket, arrangert av Kirkelig dialogsenter i samarbeid med Ypsilonrådet og Drammen og omegn tros- og livssynsforum. Panelet bestod av Sukhvinder Singh Jhotti, Amir Dzaferi, Nasim Rizvi og Asbjørn Stavem – fire stemmer med ulik bakgrunn, men med felles refleksjoner om aldring, ansvar og hvilke utfordringer vi som samfunn står overfor.

«Vi må begynne å snakke om dette her. Helsemessig, kvalitetsmessig – for at vi skal være gode pårørende, må vi også være åpne for at institusjon kan bli nødvendig.» – Nasim Rizvi

Når vi blir gamle – om verdighet, ansvar og fellesskap i alderdommen

---

Et felles, men mangfoldig ansvar
Samtalen ble ledet av Ivar Flaten, som innledet med å vise hvordan temaet aldring og pleiebehov berører alle, men oppleves og håndteres ulikt. I Norge har vi lang tradisjon for offentlig eldreomsorg, men for mange – særlig i innvandrerbefolkningen – er det høye terskler for å ta imot hjelp. Kulturelle forventninger, språkbarrierer og lav tillit til systemet gjør det krevende. De fire paneldeltakerne delte erfaringer som speilet nettopp disse brytningene, mellom personlige forpliktelser og samfunnets rammer.

Sukhvinder Singh Jhotti – Samboerskap med foreldre som verdigrunnlag
Sukhvinder Singh Jhotti fortalte om hvordan han og kona har valgt å bo sammen med hans foreldre, i tre generasjoner. «Foreldrene kom først. De ofret sine liv for at vi skulle få muligheter. Det minste vi kan gjøre, er å la dem bli gamle med oss.» Han innrømmet likevel at det kan komme en dag der familien ikke strekker til. «Vi lever i en slags strutsestrategi – vi planlegger ikke for den dagen det blir for mye. Men når det skjer, vil det sitte langt inne å be om hjelp.» Han pekte på at mange vil kjenne på skam og utilstrekkelighet hvis de må sende sine foreldre på institusjon, og at dette gjør det ekstra viktig med legitimering fra autoriteter. «Hvis en imam eller prest snakker om dette, legitimerer det bruk av hjelp – det gjør det lettere for pårørende.»

Amir Dzaferi – Når avstanden er større enn ansvaret
Amir Dzaferi beskrev en annen erfaring – hans foreldre bor fortsatt på Balkan, mens han og broren er etablert i Norge og Sveits. Foreldrene er syke og pleietrengende, men det er vanskelig å hjelpe dem på avstand. «Hver gang telefonen ringer, får jeg et støkk. Hva har skjedd nå?» Det var sterkt å høre hvordan han bærer på en konstant uro og dårlig samvittighet, samtidig som det ikke finnes enkle løsninger. «Vi får ikke til å flytte dem hit. Det vil de ikke. Og vi får ikke dratt så ofte som vi burde.» Amir etterlyste politiske virkemidler – kanskje mulighet for skattefradrag for pleiearbeid i utlandet, eller bilaterale avtaler mellom Norge og opprinnelsesland.

Nasim Rizvi – Tabu, skam og nødvendige valg
Nasim Rizvi tok opp hvor sterkt tabuet mot institusjonsplassering er i mange miljøer. «Det kan utløse sladder – de tar seg ikke av sine egne – og det kan sitte dypt. Men vi må begynne å snakke om dette.» Hun understreket hvor vanskelig det er for mange kvinner å innrømme at de ikke lenger klarer å pleie foreldre eller ektefelle alene. «Helsemessig, kvalitetsmessig – for at vi skal være gode pårørende, må vi også være åpne for at institusjon kan bli nødvendig.» Hun etterlyste samtidig mer systematisk oppfølging fra myndighetene. «Når vi får innkalling til mammografi, er det helt naturlig. Hvorfor kan vi ikke ha noe lignende for de eldste?»

Asbjørn Stavem – Livserfaring, forebygging og stolthet
Asbjørn Stavem trakk inn egne erfaringer som pårørende. Han pleiet kona hjemme i lang tid etter hjerteoperasjon. «Det gikk bra fordi jeg er i god form og har et godt nettverk. Men hva hvis jeg var 80 år og ensom?» Han mente at terskelen for å be om hjelp ofte er altfor høy – og at folk holder ting skjult altfor lenge. «Det handler om stolthet. Man vil klare seg selv. Men det er ikke alltid det beste.» Han ba kommunen legge mer vekt på forebygging og aktivitet. «Den viktigste medisinen er trening. Kom i gang – nå!»

Felles utfordringer, ulike innganger
Samtalen viste tydelig hvordan alderdom i dag er en utfordring både for individet, familien og fellesskapet. Samtidig rommer den store muligheter – for solidaritet, for nytenkning, og for styrket samspill mellom det offentlige og sivilsamfunnet. Panelet var samstemt i at kommunen må jobbe mer systematisk med informasjon og støtte, og gjøre tjenestene mer tilgjengelige – også språklig og kulturelt.

Hva ville du sagt til de som styrer?
I sluttordene fikk deltakerne spørsmålet: Hvis du fikk si én ting til politikere og kommuneansatte, hva ville det vært? Nasim Rizvi svarte at Norge burde lære av Storbritannia og gjennomføre en nasjonal kartlegging – «De har vært gjennom dette før oss.» Amir Dzaferi ba om anerkjennelse av den psykiske belastningen det er å ha foreldre i et annet land. Asbjørn Stavem ba kommunen satse mer på lavterskeltilbud og lokal mobilisering: «Hjelp til selvhjelp virker – men det må tilrettelegges.» Sukhvinder Singh Jhotti sa: «Vi må snakke mer om alderdom før det skjer. Kanskje kan vi ha et slags ‘årshjul for alderdom’ – der samtalen er like naturlig som økonomi og helse.»

Avslutning
Samtalen ble rundet av med et felles ønske om å fortsette samtalen – i hjemmene, i trossamfunnene, på arbeidsplasser og i politikken. For alderdommen kommer til oss alle, og må møtes med kjærlighet, klokskap og fellesskap.