Dette referatet har sammenheng med studieturen jeg hadde sammen med Arne Bertheussen og Asbjørn Ludvig Stavem i juni 2026. Et samlet referat fra hele turen finner du via denne lenken.

---

Fra krigsmuseum til freds- og menneskerettighetssenter

Museumsdirektør Ulf Eirik Torgersen ga en levende og personlig framstilling av hvordan det som begynte som et lite krigsmuseum i Torvhallen, vokste fram til dagens Narviksenter: et freds- og menneskerettighetssenter, museum, forskningsmiljø og nasjonal formidlingsinstitusjon. Foredraget viste hvordan lokal dugnad, Røde Kors-tradisjon, politisk utholdenhet og et sterkt ønske om å løfte Nord-Norges krigshistorie har formet institusjonen.

Utgangspunktet: Røde Kors, krigserfaring og et moralsk museumsprosjekt

Torgersen åpnet med historien bak organisasjonen. Narviksenterets røtter går mer enn seksti år tilbake. Utgangspunktet var ikke først og fremst et vanlig lokalhistorisk museum, men et minne- og opplysningsprosjekt med klare etiske og humanitære mål. I sentrum sto overlege Erling Borch Johnsen ved Narvik sykehus, en mann Torgersen beskrev som liten av vekst, men stor i betydning.

Borch Johnsen hadde under og etter krigen en helt sentral rolle i Røde Kors-arbeidet i regionen. Han var opptatt av å hjelpe både egne og fiender, sårede og vergeløse. Han bygde opp sykepleierutdanning i Narvik under krigen, var distriktsformann i Nordland Røde Kors og fikk gjennom sitt arbeid både reisetillatelser og kontakter som gjorde ham til en viktig person i motstandsarbeid og etterretning i nord.

Torgersen la vekt på at ideen om et museum vokste fram i dette landskapet: Narvik hadde vært utsatt for bombing, brann og ødeleggelse, og Røde Kors hadde stått midt i hjelpearbeidet. Et museum om andre verdenskrig skulle ikke bare vise våpen og militærhistorie, men innprente avsky for hat, grusomhet og ødeleggelse. Det skulle bidra til respekt for mennesker i sårbare situasjoner, slik at kommende generasjoner kunne forstå krigens redsel.

I denne forstand var museet fra begynnelsen av et fredsprosjekt. Det skulle ikke dyrke krigen, men vise hvorfor fred, rettssamfunn og menneskeverd må forsvares. Denne grunntanken kom flere ganger tilbake i Torgersens foredrag.

De første lokalene i Torvhallen

Den første konkrete etableringen kom i forbindelse med at formannskapet i 1962 behandlet utviklingen av lokaler i Torvhallen. Museet fikk etter hvert plass i et lite område på omkring 80 kvadratmeter. Der ble Narvik Krigsmuseum etablert gjennom frivillig innsats og sterk lokal vilje.

Museet åpnet første gang 28. mai 1964, på årsdagen for gjenerobringen av Narvik. Besøket ble overraskende stort. Allerede det første året kom rundt 23 000 besøkende inn i de små lokalene, og i årene som fulgte steg tallet til over 30 000. For Nordland Røde Kors ble museet også en viktig inntektskilde, ettersom overskuddet gikk tilbake til Røde Kors’ arbeid.

Det store besøket gjorde samtidig at museet raskt vokste ut av sine første rom. Da Narvik samvirkelag la ned fiskekakeproduksjonen i en annen del av Torvhallen rundt 1980, ble et større areal tilgjengelig. Museet kunne da flytte inn i lokaler på rundt 280 kvadratmeter. Åpningen av disse lokalene skjedde 28. mai 1982.

I denne fasen ble driften gradvis mer profesjonell. Den første bestyreren, Gunnar Alen, ble ansatt, men døde allerede ved første styremøte høsten 1982. Nils Ryheim overtok deretter i en deltidsstilling. Torgersen understreket at museet lenge var drevet på en blanding av dugnad, engasjement og minimal bemanning.

Gjenstander, stridsvogn og et museum som vokste ut av huset

Torgersen fortalte også om den sterke gjenstandstradisjonen rundt museet. Folk leverte inn tyske etterlatenskaper, militært materiell og lokale krigsminner. Noen episoder ble fortalt med humor, blant annet historien om en ustabil tysk stavhåndgranat som ble levert i en bærepose. Anekdoten viste både risikoen ved gamle krigsgjenstander og den særegne tilliten folk hadde til museet som sted for å ta vare på historien.

En av de mest omtalte gjenstandene var stridsvognen som sto utenfor Torvhallen. Den ble både et landemerke og en kilde til debatt. Slik Torgersen framstilte det, ble den et symbol på museets plass i byen: synlig, omdiskutert og tett knyttet til spørsmålet om hvordan krigen skal formidles i det offentlige rom.

Etter hvert eide museet nær hele Torvhallen. Arealet vokste til rundt 1650 kvadratmeter, men bygningsmassen var krevende. Under parken over Torvhallen lå et gammelt takdekke. Vanninntrenging, sopp, råte og provisoriske løsninger gjorde driften stadig vanskeligere. Torgersen brukte et talende bilde: det var mer takrenne inne i utstillingen enn utenpå bygget.

Museet hadde altså vokst både i innhold og betydning, men rammene var ikke lenger gode nok. Det ble tydelig at institusjonen måtte finne en ny vei dersom den skulle få en varig framtid.

Konsolidering, krise og behovet for ny organisering

Rundt 2004 kom den nasjonale museumskonsolideringen, og museet måtte ta stilling til sin egen framtid. Økonomien var svak, og etter at driften ble overtatt av en ny organisasjon i 1998, falt også fylkeskommunal støtte bort. Narvik Krigsmuseum fant heller ikke en naturlig plass i de konsoliderte museumsstrukturene.

Torgersen mente at det heller ikke var riktig i lengden at Røde Kors skulle drive et museum med et så tydelig samfunnsaktuelt og nasjonalt oppdrag. Han begynte derfor arbeidet med en ny forretningsplan. Målet var å få museet over i en selvstendig stiftelse og samtidig knytte det til et bredere freds- og menneskerettighetsperspektiv.

Et viktig grep var etableringen av en kobling til Nordnorsk Fredssenter. Torgersen så at det i Sør-Norge fantes flere freds- og menneskerettighetssentre med statlig støtte, mens de tre nordligste fylkene manglet en slik institusjon. Arbeidet med å få politisk forståelse og økonomisk forankring beskrives som krevende. Han fortalte om reiser til Oslo med førsteflyet om morgenen og hjem med siste fly samme kveld, uten økonomi til overnatting, og om møter der han fikk støtte for tankene, men ofte også svaret: «Dette har jeg ikke noe med.»

Likevel ble ideen gradvis modnet: et nytt fellesbygg, et tydeligere mandat og en institusjon som kunne løfte både krigshistorie, fredsarbeid og menneskerettigheter.

Veien mot dagens bygg

Et gjennombrudd kom da planene om et nytt bygg over Parkhallen ble koblet til en bredere byutvikling. Tomten var regulert til kulturformål, og Sparebanken Narvik, som selv hadde behov for utvikling, fanget opp ideen. Stiftelsen Forte Narvik ble opprettet med frigjort kapital og overskudd, og ble en viktig del av den videre finansieringen.

Torgersen fortalte om møtet med kunnskapsminister Kristin Halvorsen i 2012. Da hun besøkte de gamle lokalene med sopp, råte og provisoriske løsninger, skal hun ha stilt det avgjørende spørsmålet: Ville et museum med tilsvarende nasjonal betydning i Oslo blitt drevet på denne måten? Spørsmålet ble stående som en politisk erkjennelse av at Narvik-historien måtte tas på alvor.

I revidert nasjonalbudsjett i 2013 ble prosjektet innvilget 81,7 millioner kroner. Deretter ble det gjennomført arkitektkonkurranse, prosjektet ble priset, og det ble arbeidet fram en finansieringsmodell med både offentlige og private midler. LKAB bidro etter hvert med midler til både utstilling og bygg, og staten la inn de siste millionene. Dermed ble prosjektet fullfinansiert.

Torgersen understreket at Narviksenteret fikk byggherreansvar for staten, noe han beskrev som uvanlig. Samtidig hadde man i utgangspunktet nesten ingen midler til selve utstillingen. Det måtte derfor arbeides fram en egen finansiering for en utstilling som etter hvert ble priset til flere titalls millioner kroner.

En ny utstilling for ungdom

Det nye Narviksenteret fikk et tydelig mandat fra Kunnskapsdepartementet: Det skulle være en opplæringsinstitusjon for barn, ungdom, videregående skole og Forsvaret. Dette fikk direkte konsekvenser for utstillingsspråket. Torgersen sa at de laget en utstilling for 15-åringer.

Det innebar ikke at innholdet ble mindre alvorlig. Tvert imot ble teksten strammet kraftig ned, slik at unge mennesker kunne få en overordnet forståelse av historien uten å måtte lese lange veggtekster. Torgersen beskrev dette som en bevisst formidlingsstrategi. Når teksten er skrevet kort og tilgjengelig, fungerer den også godt for turister og andre besøkende som ikke har forhåndskunnskap.

Utstillingen er bygget opp med museale tekster, skjermer og stemmer utenfra. Fagfolk, journalister, økonomer og militært personell bidrar med perspektiver som noen ganger står i kontrast til det museet selv sier. Slik vil Narviksenteret ikke bare fortelle én historie, men sette i gang refleksjon: Hva leser vi? Hva stoler vi på? Hvordan skiller vi mellom dokumentert historie og forenklede fortellinger?

På slutten av foredraget pekte Torgersen særlig på installasjoner som stiller åpne spørsmål: Hva kommer ut av krig? Hvem har mandat til å ta liv? Hva skjer når sivile objekter og militære formål glir over i hverandre? Hva betyr internasjonale konvensjoner når de brytes i nesten enhver krig? Dette viser at Narviksenteret ikke bare ser bakover, men bruker historien til å stille samtidige og moralske spørsmål.

Et nasjonalt løft for nordnorsk krigshistorie

En viktig del av Torgersens framstilling var kampen for å gi Nord-Norges krigshistorie en tydeligere plass i den nasjonale fortellingen. Han viste til at skoleverk og læreplaner lenge hadde behandlet krigshistorien svært kort, og at Nord-Norge ofte bare ble nevnt gjennom brenningen av Finnmark og landsettingene 9. april.

Narvik ble i denne sammenhengen lett redusert til ett av flere landsettingspunkter. Torgersen mente dette er en alvorlig forenkling. Kampene ved Narvik var ikke bare en lokal episode, men et felttog av stor militær og internasjonal betydning. Han viste også til hvordan Forsvaret i senere år har tatt tradisjonene tilbake, blant annet ved at 2. bataljon ble knyttet til Narvik-navnet og gjennom markeringer i Tøttadalen, der norske soldater var sentrale i gjenerobringen av byen.

Også prosjektet «Krigshistorisk landskap» ble løftet fram. Gjennom samarbeid med Forsvaret ble det etablert monumentale skilt og opparbeidede steder fra Bardu-området mot Gratangen og Ofotfjorden. Kong Haralds åpning i 2011 ga prosjektet nasjonal synlighet. For Torgersen ble dette et bevis på at den nordnorske krigshistorien ikke bare er lokalhistorie, men en del av Norges og Europas historie.

Narviksenteret i dag

I dag er Narviksenteret langt mer enn det lille museet som åpnet i 1964. Torgersen beskrev en organisasjon som har gått fra nesten ingen ansatte til rundt 19 ansatte. Den rommer pedagoger, forskere og museumsansatte, og fungerer både som museum, forskningsinstitusjon og freds- og menneskerettighetssenter.

Besøkstallet ligger tett oppunder 60 000 årlig. Samtidig har publikummet endret seg. Torgersen pekte på at barnebarn og oldebarn nå søker etter historien til sine egne forfedre. Avstanden i tid øker, men interessen er ikke borte. Den har snarere skiftet karakter: fra direkte erindring til behovet for å forstå, dokumentere og plassere egne familiehistorier i en større sammenheng.

Mot slutten nevnte han også forskningsprosjektet Soldater.no, som har som mål å registrere rundt 60 000 soldater. Nær 27 000 var registrert på tidspunktet for foredraget. Han understreket at senteret gjerne tar imot informasjon, ikke minst om sivile og kvinner, fordi deres innsats ofte har fått for liten plass i den etablerte historien.

Krigshistorie som fredsarbeid

Torgersen vendte flere ganger tilbake til spørsmålet om hvorfor et freds- og menneskerettighetssenter legger så stor vekt på krigshistorie. Svaret hans var at man ikke kan snakke sant om fred uten å vite hva krig er. Demokrati og rettssamfunn er ikke naturtilstander; de må bæres, forsvares og fornyes.

Samtidig var han tydelig på ambivalensen. Krigshistorie kan misbrukes til romantikk og nasjonalisme. Derfor må formidlingen ikke ende i heltedyrkelse alene. Den må også vise lidelsen, tvilen, feilgrepene, de sivile tapene og de moralske spørsmålene. Narviksenteret er i Torgersens framstilling nettopp et sted der krigshistorien skal åpne for fredsarbeid, historisk kritikk og menneskelig ansvar.

Referatet av denne første delen viser derfor en utvikling fra lokalt minnemuseum til nasjonal institusjon. Samtidig er den opprinnelige begrunnelsen bevart: å fortelle om krig på en måte som gjør fred, menneskeverd og demokrati mer forpliktende.

Kilde og merknad

Dette referatet bygger på transkripsjonen fra presentasjonen om Grovfjord og Astafjord kirke tirsdag 2. juni 2026. En oversikt over hele studieturen finner du på denne lenken der det også er flere referater.