Naser Sallam har en historie som favner krig, flukt og etablering i et nytt samfunn. Fra en barndom i Syria, preget av bomber og uro, til en ungdomstid i Norge med språkinnlæring, skolegang og musikk som uttrykksform, har han tatt en krevende, men inspirerende reise. Med et brennende engasjement for slampoesi og rap, forteller han historier om identitet, frihet og retten til å bli hørt.

“Jeg husker lyden av bomber, synet av ødelagte bygninger på vei til skolen og frykten som fulgte med hverdagen”

Å finne sin stemme i et nytt land

Fra Damaskus til Drammen
Naser ble født i Syria for 22 år siden, i en forstad til Damaskus hvor mange palestinske flyktninger hadde slått seg ned. Bestefaren flyktet fra Palestina til Syria, og gjennom ham ble fortellingene om hjemlandet, tradisjonene og sangene levende i familien. Men Naser vokste opp i en tid preget av krig og usikkerhet.

– Jeg husker lyden av bomber, synet av ødelagte bygninger på vei til skolen og frykten som fulgte med hverdagen, forteller han.

Krigen frarøvet ham en vanlig barndom. Å gå på skolen betydde ikke nødvendigvis trygghet – en bombe kunne når som helst falle i nærheten. Likevel holdt han fast ved håpet om utdanning og en bedre fremtid. Men som 17-åring ble han fengslet og torturert, og han forstod at han måtte forlate hjemlandet. Familien hans samlet penger og hjalp ham med å flykte.

Flukten til Norge
Reisen ut av Syria var både lang og farefull. Han krysset grenser til fots, med buss og båt, og på havet opplevde han at båten han var i, sank. Først etter flere forsøk kom han seg til Hellas, og derfra videre til Norge i 2015.

De første årene i Norge var preget av venting på asylmottak – først i Gjøvik, deretter i Lillesand. Han beskriver ventetiden som krevende, men han fant måter å lære norsk på ved å melde seg som frivillig i en barnehage og hos Røde Kors.

– Jeg hadde ingen skole, ingen opplæring. Men jeg kunne bruke tiden min på å lære språket og bli kjent med folk, forteller han.

I 2016 kom han til Drammen, og det var her livet begynte å falle på plass.

Musikk og språk som identitet
I Drammen fant Naser en scene hvor han kunne uttrykke seg. Han oppdaget G60, et ungdomshus for musikk og kunst, og møtte likesinnede som delte hans lidenskap for rap og poesi.

– G60 var avgjørende for meg. Der fikk jeg venner, jeg lærte mer norsk, og jeg fikk muligheten til å utvikle meg som artist, sier han.

Han begynte å skrive slampoesi og rap på arabisk, og tekstene hans fikk raskt oppmerksomhet. Han forteller historier om flukt, om å være ung i et fremmed land, og om identitetens kompleksitet.

– Jeg føler ikke at jeg må ha et spesifikt budskap i musikken min. Jeg vil bare fortelle. Jeg forteller om min reise, om min bestefar, om byen jeg forlot og om hvordan jeg er i dag, sier han.

Å være norsk – en refleksjon
For bare noen dager siden fikk Naser norsk statsborgerskap, men spørsmålet om identitet er fortsatt komplekst.

– Kan jeg kalle meg norsk nå? Jeg vet ikke. På papiret, ja. Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang vil føle meg helt norsk, sier han.

Han beskriver hvordan han ofte blir spurt om hvor han kommer fra, og hvordan det minner ham om at han alltid vil være annerledes i mange nordmenns øyne.

– Jeg er lojal til dette samfunnet, jeg er takknemlig for mulighetene jeg har fått. Men jeg vil ikke late som jeg er noe jeg ikke er. Jeg er en del av Norge, men jeg har også min egen bakgrunn og identitet, reflekterer han.

Veien videre
I dag fullfører Naser videregående skole, samtidig som han arbeider videre med musikken sin. Han har gitt ut fire album og har en voksende følgerskare i den arabiske musikkverdenen.

– Jeg kombinerer slampoesi og rap. Jeg bruker vanskelige ord og komplekse setninger, men fremfører det i et rytmisk mønster. På den måten kan jeg uttrykke følelser og historier på en måte som berører folk, sier han.

Med et liv som har vært alt annet enn enkelt, fortsetter han å finne sin stemme – og bruker den for å fortelle, forstå og skape fellesskap.