De har vokst opp i pinsemenigheter, begge med et sterkt kall til tjeneste. Den ene ble pølsemaker og næringslivsleder, den andre pastor og dialogbygger. I denne åpne og erfaringsnære samtalen deler Ole Andreas Fevang og Dag Nygård sine livsfortellinger – om tro, arbeid, frivillighet og møtet med mennesker på tvers av religion og livssyn.

“Troen er ikke noe du legger igjen ved døra når du går ut – den er med deg overalt..”

To veier inn – og én tro som bærer

Butikkhyller og bibelvers

Ole Andreas Fevang vokste opp over en dagligvarebutikk i Solbergmoen. Der var både barndommens lek og arbeid flettet inn i familiens virksomhet. Etter hvert utdannet han seg til pølsemaker og gikk på BI, og sammen med sine brødre har han utviklet familiebedriften til både kjøttindustri og eiendomsutvikling. Samtidig har Filadelfia-menigheten i Drammen vært en konstant i livet.

Han fikk sitt første tillitsverv som 14-åring, i hornorkesteret. Senere ble han styreleder i ungdomskoret, i økonomiutvalget, og etter hvert del av eldsterådet. I nesten 30 år har han hatt sentrale verv i menigheten. For Ole Andreas har tro og arbeid, frivillighet og ansvar alltid gått hånd i hånd. Han beskriver det som en livsstil: å bygge, å bidra og å tro.

Teltmøter og bibelskole

Dag Nygård vokste opp i Kristiansand, i en pinsefamilie og et trygt bomiljø. Allerede som barn leste han Bibelen fra perm til perm, og i ungdomsårene tok han ansvar i alle deler av menighetslivet: søndagsskole, ungdomskor, evangelisering og musikk. Han forteller med glimt i øyet at det eneste han ikke var med på, var søstermisjonen – der ble han stoppet i døra.

Etter videregående fikk han ansvaret for en bibelskole i menigheten, og ble etter hvert emissær – reisende forkynner. Han forteller om møteserier, sangduetter og forkynnelse – men understreker at han alltid var varsom med følelsespress og manipulasjon. Den største gleden kom når folk tok kontakt etter møtene – når noen søkte en samtale, en bønn, et møte.

En brobygger mellom tro og samfunn

Dag Nygård gikk fra å være emissær og menighetspastor til å bli en sentral aktør i det økumeniske og interreligiøse landskapet i Norge. Overgangen kom da han fikk en oppfordring om å søke stillingen som generalsekretær i Norges Frikirkeråd – et fellesskap av kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. Der fikk han jobbe med religionspolitikk, minoritetsrettigheter og samarbeid på tvers av teologiske grenser.

Gjennom dette arbeidet ble han involvert i en rekke viktige samfunnsspørsmål, blant annet debatten om KRL-faget på 1990-tallet. Da Aksjon livssynsfrihet i skolen ble etablert av blant annet Human-Etisk Forbund og Det Mosaiske Trossamfunn, var det behov for å samle både livssyns- og trosbaserte aktører til felles samtaler. Dette la grunnlaget for det som i 1996 ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) – med Dag som første styreleder.

Han forteller hvordan STL ble til: Ikke som en teologisk enhet, men som en praktisk og politisk plattform der aktører med ulike syn og praksiser kunne møtes som medborgere og medmennesker. Han understreker at dette ikke handlet om kompromiss i tro, men om respekt og samarbeid i et pluralistisk samfunn.

Dag har gjennom dette arbeidet vært med å utvikle strukturer for tros- og livssynsdialog over hele landet. Han har bidratt til å sikre religionsutøvelse i helsevesen, gravferd og offentlig forvaltning, og til at religiøse minoriteter får en stemme. I tillegg har han representert Norge i internasjonale sammenhenger knyttet til trosfrihet og dialog.

I samtalen beskriver han flere nære erfaringer fra dialogarbeidet. Han forteller om hvordan muslimske venner har båret hans navn fram i bønn under fredagsbønn i moskeen, og hvordan en kollega i utlandet sa: “I know you are a man of God” – og ba ham om forbønn. Slike øyeblikk bekrefter for ham at ekte tro også rommer gjensidig respekt og omsorg, uavhengig av teologiske skillelinjer.

Han er tydelig: Dialog er ikke religionsblanding. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha – et samfunn som gir plass til ulikhet og bygger på tillit og forståelse. I et Europa der religion ofte brukes for å skape splid, ser han det som avgjørende at vi bygger relasjoner før motsetningene får feste.

En tro for hele livet

Begge forteller om hvordan menigheten har formet dem – ikke bare som troende, men som ledere og medmennesker. De beskriver en oppvekst preget av ansvar og tillit. Ole Andreas forteller om bestefar som lærte ham å kjøre bil som 13-åring, og om foreldrene som tok ham med i menigheten. Dag forteller om ungdomskoret med 60 medlemmer, og om hvordan opplevelsen av fellesskap og mening gjorde tjenesten meningsfull.

For dem begge er troen noe som skal leves – ikke bare bekjennes. De snakker varmt om frivillighetens betydning, og hvordan tillit og fellesskap har båret dem gjennom livets mange faser.

Fra vekkelse til vandring

I samtalen reflekteres det også over endringer i forkynnelse og menighetsliv. De beskriver hvordan vekkelsesmøter og sterke appeller var vanlige før, men hvordan dagens mennesker kanskje trenger en annen tilnærming. «La folk få være på reise», sier Ole Andreas. «Vær der som mentorer, la dem få oppdage troen i sitt tempo.»

Dag påpeker at mange av dem som ble med i menigheten og ble værende, ikke nødvendigvis kom etter sterke vekkelsesmøter, men gjennom barne- og ungdomsarbeid og fellesskap over tid. En bærekraftig tro bygges sakte.

Tro og samfunnsansvar

Begge har også vært engasjert i samfunnet utover menigheten. Ole Andreas har hatt verv i næringsliv og lokalpolitikk, og ser det som naturlig at troen følger med inn i alle sammenhenger. Han sier: «Jeg vil være den samme personen i kirken, på rådhuset og på restaurant i Drammen.» Troen er en integrert del av personligheten – ikke noe man legger fra seg ved døra.

Dag deler erfaringene fra sitt arbeid i Norges kristne råd og STL. Han beskriver dialogen som et rom for gjensidig omsorg og tillit, og sier at troen ikke svekkes, men skjerpes i møtet med dem som tror annerledes. «Når vi ber for hverandre på tvers av religioner, skjer det noe hellig», sier han. For begge er troen en vei, ikke et våpen – og fellesskapet større enn skillet.

Samtale og sannhet

Mot slutten av samtalen løftes spørsmålet om sannhet og identitet i møte med andre trosretninger. Er troen truet av dialogen? Begge svarer med trygghet. Troen deres er forankret, men de ser ingen motsetning mellom å ha en tydelig tro og samtidig møte andre med respekt.

Dag beskriver dialogen som et rom for gjensidig omsorg. Ole Andreas understreker viktigheten av å ikke dømme, men heller la folk være på reise – og at man må vise respekt for dem som tenker annerledes. Samtalen avsluttes med en erkjennelse: Det handler om å være sannheten tro – i kjærlighet.