Som sjuåring flyktet han fra brutal krig i Iran. Nitten år levde han i en flyktningleir i Irak. I dag arbeider Parviz Salimi med migrasjon og humanitært arbeid i Viken Røde Kors. I denne sterke samtalen med Ivar Flaten deler han sin livshistorie – preget av tap, kamp, fellesskap og et urokkelig håp om fred og dialog.

«Hundre år med dialog er bedre enn ett sekund krig.»

Fra krig til nestekjærlighet: Flukt, frivillighet og fredsarbeid

Barndom i et kurdisk landskap

Parviz Salimi ble født i landsbyen Kochibachi i den kurdiske delen av Iran. Familien levde fredelig i et naturskjønt område med jordbruk og dyrehold. De var tolv søsken og levde i tett fellesskap, med skolegang og trygghet i landsbyen. Men idyllen brast da Khomeinis regime i 1979 angrep landsbyen, drepte familiemedlemmer og brente ned hjemmet. Parviz var midt i første klasse da de måtte flykte til fjells og mistet kontakt med foreldrene i to uker.

Livet i flyktningleiren

Hele familien flyktet til Irak og endte i Altash-leiren i ørkenen ved Ramadi. Leiren var et gjerdet område i stekende varme, uten hus, vann eller helsehjelp. De fikk aldri status som flyktninger i Irak, og tilhørigheten deres som kurdere og til religionen yari skapte diskriminering og utestengelse. «Flyktningleiren var ikke laget for at vi skulle leve, men for at vi skulle dø,» sier Parviz.

Røde Kors ble redningen. De kom med telt, helsestasjon, vann og menneskeverd. For Parviz ble det starten på et livslangt engasjement for humanitær innsats. Han jobbet som frivillig, lærte arabisk og engelsk, og fikk etter hvert ansvar i helsestasjonen og biblioteket.

Tro, tap og tilhørighet

Familien Salimi tilhører religionen yari, som skiller seg fra islam og er lite kjent. Det gjorde livet i leiren ekstra vanskelig. De ble sett på som urene, fikk ikke drive butikk, og ble holdt utenfor fellesskapet. Parviz forteller om episoder der mat ble regnet som haram bare fordi noen av dem tok på den. Som barn hadde han ingen leker. Derfor kjøper han mange leker til sine egne barn i dag.

Et vendepunkt

Etter 19 år i leir, engasjement for Røde Kors og jobb i FN-systemet, tok Parviz saken i egne hender. Han oppdaget at farens sak var feilregistrert som «lukket», og fikk gjennom kontakt i FN gjenopprettet saken. I 1999 kom han og store deler av familien til Hønefoss som kvoteflyktninger. Den dagen han sov i egen seng for første gang, husker han som et vendepunkt.

Et nytt liv i Norge

Overgangen til Norge var ikke lett. Språk, klima og kultur var fremmed. Men Parviz valgte å tenke positivt og starte på nytt. Etter å ha lært språket, søkte han seg tilbake til Røde Kors – denne gang som frivillig i Norge. I dag arbeider han med migrasjon og vitnestøtte i Viken Røde Kors, og har gjort sitt humanitære engasjement til livsoppgave.

Menneske for menneske

For Parviz handler alt om fellesskap: «Den beste medisinen er menneske for menneske.» Familie er viktig, men det er også nabolag og lokalsamfunn. Han er kritisk til et samfunn der systemer bestemmer alt, og mener vi må bli flinkere til å ta vare på hverandre.

Gjennom hele samtalen viser han hvordan kriser kan bli til ressurser, og hvordan tro, tillit og ansvar kan vokse frem selv i de mest ufruktbare omgivelser. Parviz Salimi er et levende vitne om motstandskraft, dialog og håp.