Ordinasjon

Når du har fått den utdanningen som prestetjenesten krever, kan en biskop i Den norske kirke be deg gå inn som prest i en menighet. Når det er avklart, får du kallsbrev og blir ordinert, innviet til tjenesten. Ordinasjonen er en svært høytidelig handling der biskop, prost, prester og andre som står nær den som skal ordineres. I min ordinasjon var det biskop Laila Riksaasen Dahl som kalte og ordinerte meg til tjeneste i Tunsberg bispedømme og Fjell menighet.

Denne dagen var prost Steinar Solbakken, sokneprest Trond Hylland og prestene Jo Inge Bolstad, Sigurd Andreas Bakke, Terje Stordalen, Knut Edvard Larsen, Rolf Erik Hanisch med i seremonien. I tillegg var formann i Fjell menighetsråd Per Marheim og min mor Åse Ulekleiv Flaten med.

De som står bak

Mor Åse Ulekleiv Flaten er antakelig den viktigste personen i mitt liv. Åpenbart først og fremst fordi hun fødte meg men også fordi hun har vært til stede, interessert og aktiv i forhold til alt jeg har foretatt meg. Derfor var det stort for oss begge at hun fikk være med i selve ordinasjonshandlingen.

Denne vendingen fra et liv i undervisning, byråkrati og IT-bransje ville heller aldri skjedd uten at min gode venn Sigurd Andreas Bakke hadde pushet på litt. Det var han som satte bevegelsen i gang ved å foreslå prestetjeneste for en nokså frustrert og desillusjonert venn. Som prest og nær venn var han selvskreven i ordinasjonen.

Til syvende og sist var det Ingvild, min kjære ektefelle, som var tydelig og veldig klar på at dette skulle jeg gjøre. Forandringen fra en godt gasjert jobb i IT-bransjen til å bli heltids student ville ikke kunne gå uten hennes fulle støtte.

Trond Hylland

Sokneprest Trond Hylland i Røyken menighet var likevel den som tydeligst satte retningen for det studiearbeidet som lå foran. Veien til prestetjenesten kan også gå gjennom et kortere løp som bygger på den utdanningen og kompetansen en har etter mange års yrkeserfaring og relasjon til kirkelig arbeid som frivillig.

Trond var helt tydelig på at jeg skulle ta den lengre veien om full teologisk studieløp og ta eksamen som Cand.theol. Det har jeg aldri angret på. Tilfang av solid undervisning, språkstudier og rikelig praktisk-teologisk trening, har gitt nødvendig grunnlag for min tjeneste.

Trond ble dessverre alvorlig syk og døde sommeren 2007. En av de siste gangene jeg så ham var da han deltok St. Hans 2007 da jeg ble innsatt som sokneprest i Fjell kirke. Han fikk sett sine gode råd konkretisert ved at jeg ble sokneprest i Fjell menighet.

Ordinasjonen som familiebegivenhet

Jeg har en stor familie. Alle mine fem søsken prioriterte dagen og var sammen med oss denne helgen på nyåret 2006. Mor var der og mine nærmeste. Å være barn av en prest kan være nokså vanskelig, har jeg forstått. Det var av og til plagsomt nok å være sønn av prestens medhjelper (klokkeren) og organisten. «Brille-Jesus» ble slengt etter meg noen ganger, antakelig ikke bare på grunn av brillene, men også på grunn av mine foreldres kirkelige engasjement.

Derfor tror jeg nok mine barn var glad for at jeg «var hensynsfull nok» til å vente til jeg nærmet meg 50 med å tre inn i prestestanden. For meg var det veldig godt å forstå og merke Marit, Are og Ragnhilds støtte og velvilje til sin pappas nye jobb og engasjement.

Bilder fra den store dagen

Heldigvis har vi bevart mange bilder fra 8. januar 2006. Her er noen av dem som også tydelig viser at det faktisk har gått noen år.

Årene i Fjell

Ordinasjonen skjedde samtidig med den store karikaturstriden etter Politikens publisering av tegninger profeten Muhammed. Ettervirkningene var blant annet at kloke venner i det muslimske miljøet i Drammen tok initiativ til å snakke sammen om hvordan vi kunne forhindre eskalering av konflikten og problemer i Drammen. Det åpnet et arbeidsfelt jeg siden har hatt som en av mine hovedoppgaver i prostiet og senere i bispedømmet. Arbeidet med dialog og kontaktarbeid gjennom ulike prosjekter, ledet fram til etableringen av Kirkelig Dialogsenter Drammen i januar 2018.

Fornyet innsats som prest

Etter at jeg gikk av som pensjonist fra jobben i Den norske kirke, hadde jeg behov for pause av mange ulike årsaker. Helseutfordringer var en av dem. Men de siste tre årene har jeg i stadig sterkere grad fått anledning til å gjøre prestetjeneste. Når kolleger blir syke, trenger permisjon osv. er jeg så heldig at prosten henvender seg til oss pensjonister som har lyst og overskudd til å ta vikartjenester.

Det er et stort privilegium å få møte familier, høre historier fra deres kjæres liv og tjeneste – og så få lede seremonien når de skal gravlegges. Denne tjenesten er kanskje noe av det beste og viktigste jeg føler jeg kan gjøre.

Gudstjenestens «relevans»

Men liturgisk tjeneste i gudstjenester er også en stor glede. Gudstjenesten er en flott ramme for sang, lesning og refleksjon over de gamle og sterke tekstene. Jeg skulle ønske flere fikk øynene opp for verdien av gudstjenestene. Tradisjonelle? Ja, nettopp det. Tradisjoner som hjelper oss til å forstå oss selv og hverandre på en bedre måte. Litt krevende? Jo, kanskje det. Slik det er krevende å venne seg til nye vaner, smaker og oppgaver. Men jeg vil si det er verdt strevet. Ja, mer enn det. Det kan bli en stimulans og hjelp til å leve i disse harde tidene.

Fordelen med å være vikar er jo at jeg kommer rundt til mange ulike kirke og menigheter. Vi har så utrolig mange flotte kirker! Helt fra Lierskogen kapell til Svelvik og Bekkestranda. Kirkene oppover dalene i Eiker prosti der jeg også har fått gjøre tjeneste.

Jeg er full av takknemlighet og håper å kunne få holde på så lenge helsa og motet holder.