På Verdensdagen for psykisk helse 2021 møttes tre mennesker med ulike innganger til livets sårbarhet: Mariama Dafae, helseambassadør og frivillighetskoordinator, Kjartan Kværsøy, far og filosof, og Hilde A. Brennhovd, sykepleier og rådgiver i Selvhjelp Norge. Samtalen, ledet av Ivar Flaten i Fjell kirke, ble et nært og klokt møte med erfaringer fra pandemien, psykisk helse, ensomhet og ikke minst verdien av det å gjøre – fremfor bare å snakke.

«Det handler ikke alltid om å snakke sammen – men om at noen orker å være sammen med deg.» – Hilde A. Brennhovd

Å være til stede – psykisk helse, fellesskap og egne rom

---

Å finne ordene – eller la være
Mariama Dafae fortalte om sin rolle som helseambassadør under pandemien, der hun oppsøkte mennesker som trengte støtte, både med praktisk informasjon og medmenneskelig nærvær. «Det var ikke bare å formidle en brosjyre – det handlet om å spørre: hvordan har du det?» Hun delte hvordan hun selv håndterte stress og vonde tanker ved å skrive dem ned og putte dem i en liten treboks hun hadde laget. «Den er limt igjen og skal ikke åpnes før om 20–30 år. Kanskje aldri.» Det ble et sterkt bilde på behovet for å rydde plass i eget indre – uten nødvendigvis å analysere alt.

Samtale uten ord – å gjøre noe sammen
Kjartan Kværsøy, filosof, forsker og far til Sofie, som har alvorlig psykisk utviklingshemming, delte innblikk i en hverdag der språk ikke alltid er verktøyet. «Sofie kan ikke svare på ‘hvordan har du det?’ Men hun kan være med. Gjøre. Dyrke. Sykle. Le.» Han fortalte hvordan de danser seg gjennom overganger i hjemmet, og hvordan fysiske aktiviteter og sanselige opplevelser gir både mening og fellesskap. «Hånden kommer før hodet,» sa han, med erfaring som både kokk og pennesamler. Skriveaktiviteter, restaurering av fyllepenner og hagearbeid ble beskrevet som meningsbærende praksiser i et ellers krevende liv.

Selvhjelp og selvsnakk
Hilde A. Brennhovd fortalte om arbeidet med å etablere selvhjelpsgrupper som trygge rom for deling. «Når vi deler erfaringer, skjer det noe i oss. Vi blir speilet, anerkjent – og vi hjelper oss selv sammen med andre.» Hun beskrev hvor viktig det er å skape trygge plattformer for samtale, og pekte på selvsnakk som et avgjørende, men ofte oversett aspekt av psykisk helse. «Hva sier vi til oss selv? Hvor ofte er det negative, røde tanker som får rom? Vi må øve oss på de grønne – de som løfter.» Hun fortalte også hvordan hun selv skrev ned innsikter under en periode med sykdom, for ikke å glemme det som betydde noe.

Når bare nærvær er nok
Gjennom hele samtalen vendte deltakerne tilbake til en felles erfaring: Det er ikke alltid vi trenger løsninger, råd eller ord. Noen ganger er det å være sammen i stillhet, i en felles aktivitet eller i en trygg relasjon, det som gir mest mening. «Vi overvurderer snakking,» sa Kjartan. Hilde fulgte opp: «Noen ganger er det ikke samtalen som helbreder – men at noen orker å være sammen med deg.» Både spill, hagearbeid, dans og digital kontakt gjennom pandemien ble løftet frem som eksempler på tilstedeværelse som heler.

En hage å vokse i – og dyrke vennskap
Mot slutten av samtalen ble det kjent at et nytt prosjekt har fått støtte: Dyrk et vennskap – et lavterskel initiativ med utgangspunkt i familien Kværsøys hage, der Sofie kan delta og andre kan komme og være med. «Inkludering skjer ikke av seg selv. Noen ganger må vi bare påtvinge oss selv og andre å møtes,» sa Kjartan. Hagen skal være et sted for å gjøre, dyrke, og kanskje etter hvert også prate. Hilde la til: «Når vi gjør noe sammen, kan den gode samtalen plutselig oppstå. Det er sånn fellesskap bygges.»

Takknemlighet og fremtidstro
Samtalen avsluttet i en stemning av stillferdig håp. Det handlet ikke om store løsninger, men om små praksiser, tilstedeværelse og varme. «Du kan ikke ha frykt og takknemlighet i hodet samtidig,» ble det sagt. Og kanskje handler psykisk helse i stor grad om å finne rom for takknemlighet – i en gul lapp på speilet, i en hånd som deler jord, i en kopp te med noen som orker å bli sittende litt lenger.