Ravleen Kaur Pandher har vokst opp med en fot i to kulturer – den norske og den indiske. Født og oppvokst i Drammen og Solbergmoen, men med røtter i Punjab, har hun erfart hvordan det er å balansere mellom ulike forventninger og identiteter. Med et sterkt engasjement for barns rettigheter og sosialt arbeid har hun gjort en innsats både som frivillig i Redd Barna og i Forandringshuset. I denne samtalen reflekterer hun over oppveksten, opplevelser av utenforskap, tro, mangfoldskompetanse og arbeidet for en mer inkluderende fremtid.

«Til syvende og sist handler det om tilhørighet. Og det skaper vi sammen»

Mellom to verdener – en fortelling om identitet og tilhørighet

Oppvekst på Solbergmoen – å finne sin plass
Ravleen flyttet til Solbergmoen som niåring etter en tid i Drammen. Oppveksten var preget av trygghet, lek og friluftsliv, men også av små episoder som minnet henne på at hun skilte seg ut.

– Jeg ble kalt «Brunosten» på skolen, men jeg kvitterte med å kalle ertekroken for «Hvitost». Da var det ikke mer å si om den saken, forteller hun med et smil.

Det var først senere at hun forstod de dypere spørsmålene rundt identitet. En hendelse fra barndommen står spesielt klart for henne: Da hun skulle introdusere seg i klassen og sa hun var fra Solbergmoen, reagerte en medelev med vantro.

– Han så på meg og mente at det ikke stemte. Det var første gang jeg innså at noen kunne betvile hvor jeg hørte hjemme, sier hun.

Med foreldre fra Punjab, som kom til Norge på 1980-tallet som arbeidsinnvandrere, har hun alltid balansert mellom to kulturer. Hjemme var maten, språket og tradisjonene indiske, men ute var hun en del av det norske samfunnet. I India derimot, var hun ikke «indisk nok».

– Der ble jeg sett på som for lys i huden, og jeg fikk spørsmål om jeg kunne lage tradisjonell mat. Det var en påminnelse om at jeg heller ikke der var helt hjemme, sier hun.

Tilknytning til sikhismen – tradisjon og individualitet
Ravleen er født inn i en sikh-familie, men beskriver seg selv som selektivt praktiserende.

– Vi gikk ofte i tempelet i Lier da jeg var liten, og jeg har stor respekt for tradisjonene. Men jeg har også valgt mine egne veier, sier hun.

Hun forteller om den første gangen hun klippet håret sitt, en stor beslutning i en religion der håret ofte bevares som en hellig del av kroppen.

– Det var ikke greit hjemme, men for meg var det en praktisk avgjørelse. Jeg hadde langt, krøllete hår som var vanskelig å ta vare på, sier hun.

Hun ser på sin tro som en del av identiteten sin, men mener at tro ikke nødvendigvis må være en fastlagt mal – det er noe personlig som utvikler seg gjennom livet.

Sosialt engasjement – en stemme for barn og unge
Ravleen har i over ti år vært aktiv i Redd Barna, der hun har jobbet med barn i lavinntektsfamilier og flyktningbarn.

– Det viktigste er å skape minnerike opplevelser og bidra til at de får en normal hverdag, sier hun.

Hun husker spesielt en hendelse fra Lillehammer, hvor hun startet en ny lokalgruppe i Redd Barna.

– Vi tok en seksåring på hans første kinotur. Det var også farens første gang på kino. Det var sterkt, sier hun.

I tillegg har hun vært engasjert i Forandringshuset og «Sammen for Norge», et prosjekt der unge med ulike bakgrunner deler sine historier for å bygge forståelse og fellesskap.

– Jeg ønsket å lære hvordan man forteller sin egen historie på en måte som engasjerer, sier hun.

Studier og fremtidsplaner – styrke motstandskraft hos barn
Ravleen er i gang med en mastergrad i tilpasset opplæring, med et særlig fokus på resiliens – barns evne til å håndtere motgang.

– Jeg vil utforske hvordan lærere kan bidra til å styrke elevenes motstandskraft. Hvordan kan vi hjelpe barn med å reise seg etter utfordringer? Det er noe jeg brenner for, sier hun.

Hun mener at skoleverket har vært for sent ute med å ta psykisk helse på alvor.

– Vi har hatt kroppsøving i årevis, men hvorfor tok det så lang tid før vi fikk et fag som handler om livsmestring? spør hun.

Hun håper å bruke utdanningen sin til å bidra til et mer inkluderende samfunn, der barn får verktøyene de trenger for å lykkes – uansett bakgrunn.

Mangfoldskompetanse – en nøkkel til samhold
Etter å ha deltatt i et lederutviklingsprogram, ble Ravleen mer bevisst på sin egen mangfoldskompetanse.

– Mange tenker at mangfold bare handler om innvandring, men det handler om mye mer – erfaringer, egenskaper, kunnskap. Alle har en mangfoldig identitet, sier hun.

Hun er opptatt av hvordan vi kan bygge broer mellom mennesker med ulik bakgrunn, og mener det starter med samtaler.

– Vi må ta oss tid til å forstå hverandre. Hvis vi ikke investerer tid i dialog, risikerer vi å skape større avstand mellom grupper, sier hun.

Avslutning – å eie sin egen historie
Gjennom livet har Ravleen erfart hvordan identitet formes og utvikles, og hvordan man kan ta eierskap til sin egen fortelling.

– Jeg er både norsk og indisk. Noen ganger føler jeg meg mer norsk, andre ganger mer indisk. Det avhenger av situasjonen. Men jeg har lært at jeg ikke trenger å velge én identitet – jeg kan være begge deler, sier hun.

Hun håper å bruke sin erfaring og kunnskap til å bidra til et samfunn der flere kan føle seg hjemme, uansett bakgrunn.

– Til syvende og sist handler det om tilhørighet. Og det skaper vi sammen, avslutter hun.