Refka Kovac levde et godt liv i Sarajevo, med familie, jobb og trygghet. Men i 1991 ble hverdagen revet bort da krigen brøt ut. Hun måtte flykte med sine to barn, mens mannen ble sendt til en konsentrasjonsleir. I 15 år levde hun i uvisshet om hans skjebne. I Norge fant hun en ny vei gjennom frivillig arbeid, kulturformidling og samfunnsengasjement. I denne samtalen deler hun sin historie om tap, motstandskraft og hvordan fellesskap kan bygges på tvers av kulturer.

“Jeg forsøkte å lage en trygg soveplass for dem, men hva hjelper puter når kulene kan treffe hvor som helst?”

Fra Sarajevo til Drammen – en historie om flukt, tap og fellesskap

Fra trygghet til krig
Refka og familien bodde i Sarajevo da urolighetene startet i 1991. Under en ferie i Kroatia merket de at situasjonen forverret seg, men trodde fortsatt ikke at krigen ville ramme Bosnia.

– Vi fortsatte å gå på jobb, levde som vanlig og trodde at dette bare var midlertidige uroligheter, sier hun.

Men snart var krigen en realitet. En morgen våknet de til barrikader i gaten og naboer som sa at de ikke kunne dra på jobb. Skytingen startet, og Refka ble stående i huset og tenke på hvordan hun kunne beskytte barna.

– Jeg forsøkte å lage en trygg soveplass for dem, men hva hjelper puter når kulene kan treffe hvor som helst? sier hun.

Mannen hennes ble igjen for å passe huset, mens Refka, barna, hennes foreldre og svigerinne flyktet til Montenegro. Der måtte de betale for å bli sluppet gjennom veisperringer, før de endelig kom seg ut av Bosnia på det siste sivile flyet fra Sarajevo.

Å miste en ektemann til krigen
Refka klarte å holde kontakt med mannen sin i noen uker etter flukten, men en dag sluttet han å svare. Hun ringte naboer, venner – ingen kunne gi henne svar. Senere fikk hun vite at mennene i gata deres var blitt samlet og sendt til en konsentrasjonsleir.

– Jeg levde i 15 år uten å vite hva som hadde skjedd. Jeg håpet i det lengste, men til slutt fikk jeg beskjed om at han var funnet i en massegrav utenfor Sarajevo, sier hun.

Selv etter mange år var beskjeden tung å bære.

– Man tror kanskje at tiden leger alle sår, men det føltes som om det skjedde i går, sier hun.

En ny start i Norge
Etter måneder på flukt gjennom Montenegro og Makedonia kom Refka og barna til Norge i 1992. De ble først plassert i Kragerø, der hun tilbrakte to år i asylmottak før hun valgte å flytte til Drammen.

– Jeg ville til en by som ikke var for stor, men heller ikke for liten. Et sted der barna kunne vokse opp trygt, sier hun.

Men å bygge et nytt liv var utfordrende. Hun opplevde at sosialkontoret behandlet henne nedlatende og at hun måtte kjempe for å få en verdig start.

– Jeg ville jobbe, bidra og stå på egne ben, men det var vanskelig i begynnelsen. Det var ikke bare språkbarrieren – det var også systemet som var vanskelig å navigere, forteller hun.

Til slutt fant hun en vei inn i arbeidslivet gjennom frivillig innsats og et sterkt engasjement i det bosniske miljøet. Hun var med på å starte Kulturforeningen for Bosnia-Hercegovina i Drammen og bidro til innsamlingsaksjoner for krigsrammede i hjemlandet.

Kultur som brobygger
I dag jobber Refka med kultur- og integreringsarbeid i Drammen kommune, der hun er en sentral skikkelse i Interkultur og Globusfestivalen.

– Jeg har alltid trodd på kraften i kultur. Den kan skape fellesskap på tvers av språk, religion og bakgrunn, sier hun.

Gjennom sitt arbeid har hun jobbet for å bringe ulike grupper sammen, og hun ser fortsatt utfordringer i hvordan innvandrere og nordmenn møtes.

– Mange innvandrere ønsker å bli kjent med nordmenn, men er kanskje ikke like åpne for å bli kjent med andre minoritetsgrupper. Vi må jobbe for å bygge broer, ikke bare mellom nordmenn og innvandrere, men også innad i de flerkulturelle miljøene, sier hun.

Å reise seg igjen
Til tross for alt hun har opplevd, har Refka aldri latt seg knekke. Hun har brukt sin historie til å hjelpe andre og skape positive endringer i samfunnet.

– Jeg mistet alt. Men jeg fikk en ny sjanse her. Mine barn er min rikdom, og det fellesskapet jeg har bygget her, har gitt meg styrke, sier hun.

Hun håper at hennes erfaring kan inspirere andre til å finne sin vei, uansett hvilke utfordringer de møter.

– Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan velge hvordan vi går videre. Det er det viktigste, avslutter hun.