Rohini Sahajpal har kombinert to tilsynelatende ulike verdener – legeyrket og en profesjonell musikkarriere. Med røtter i indisk klassisk musikk og en oppvekst på Fjell i Drammen, har hun utviklet seg til en av Norges fremste utøvere på sitar. I denne samtalen deler hun sin historie om oppvekst, identitet, disiplin, improvisasjon og hvordan musikken har blitt en kraft for dialog og fellesskap.

«Jeg har alltid hatt to lidenskaper. Den ene for musikken, den andre for å hjelpe mennesker. Jeg kunne ikke velge bort noen av dem»

Musikk som brobygger – en reise mellom tradisjon og improvisasjon

Oppvekst på Fjell – mellom to kulturer
Rohini vokste opp i et hjem der musikk og disiplin gikk hånd i hånd. Faren, Shrilal Sahajpal, var en dypt musikkinteressert mann, som brukte musikken for å holde kontakten med sine indiske røtter etter at han flyttet til Norge.

– Han underviste oss tre søsken i musikk fra tidlig alder. Før vi fikk lov til å gå ut og leke, måtte vi spille, forteller hun.

Mens hun spilte sitar, lærte storebroren Jai Shankar seg tablas, og lillebroren Daya Shankar fiolin. Musikken ble en naturlig del av oppveksten og en vei til anerkjennelse, både hjemme og på skolen.

– Vi fikk tidlig spille på skolearrangementer, og en dag kom kongen og dronningen på besøk. Møtet med dem, gjennom musikken, gjorde inntrykk. Det var en slags bekreftelse på at det vi drev med hadde verdi, sier hun.

Hun forteller om en inkluderende barndom der musikalsk mangfold og fellesskap stod sterkt.

– For meg var ikke sitaren et «indisk» instrument. Det var bare et instrument, sier hun.

Lege eller musiker? – Et liv med to lidenskaper
Til tross for en stadig sterkere tilknytning til musikken, valgte Rohini å utdanne seg til lege.

– Jeg har alltid hatt to lidenskaper. Den ene for musikken, den andre for å hjelpe mennesker. Jeg kunne ikke velge bort noen av dem, sier hun.

Hun arbeider som lege ved Drammen legevakt, men musikken har hele tiden vært en parallell livsvei. I flere år har hun delt tiden mellom jobb og musikkstudier i Nederland og India.

– Musikken gir meg energi i legeyrket, og legeyrket gir meg dybde i musikken. Det er en balanse som fungerer for meg, sier hun.

Veien til en læremester
Rohini fikk en ny musikalsk oppvåkning da hun møtte den verdenskjente fløytisten Pandit Hariprasad Chaurasia. Faren tok henne og søsknene med på en workshop med mesteren, og det ble et vendepunkt.

– Han spurte meg om jeg ville satse videre, og det tente en gnist i meg, sier hun.

Senere, mens hun var i gang med sin turnustjeneste som lege, fikk hun en uventet telefon fra Chaurasia.

– Han fortalte at jeg hadde fått et stipend fra dronning Beatrix i Nederland til å studere musikk i fire måneder, forteller hun.

Det var en vanskelig avgjørelse, men med støtte fra en forståelsesfull avdelingsleder, bestemte hun seg for å gripe muligheten. Dette ble starten på en dypere reise inn i indisk klassisk musikk.

Ragaens verden – disiplin og frihet
Indisk klassisk musikk er bygget på et system av ragaer – melodiske strukturer med strenge regler for hvordan de skal fremføres.

– Ragaer er som et språk. De har regler, men også rom for improvisasjon. Jo bedre du forstår ragaens struktur, jo mer frihet har du til å uttrykke deg, forklarer hun.

Hun beskriver sin læring som en årelang prosess med dyp disiplin.

– Det tok meg ti år å finne dybden i én raga. Du kan spille mange, men hvis du virkelig forstår én, har du et fundament for resten, sier hun.

Musikk som dialog
Gjennom sitt arbeid som musiker har Rohini samarbeidet med artister fra ulike sjangre, fra flamenco til norsk folkemusikk.

– Musikken er et språk som ikke kjenner grenser. Den åpner dører til dialog og forståelse, sier hun.

Hun mener at musikken kan være et verktøy for brobygging i en tid preget av splittelse.

– Hvis flere politikere hadde vært musikere, tror jeg verden hadde sett annerledes ut, sier hun med et smil.

Hun trekker frem en spesiell opplevelse på Slottet, hvor hun spilte sammen med musikere fra ulike tradisjoner.

– Alle var samlet under samme tak, med kongefamilien til stede. Musikkens kraft skapte en følelse av enhet. Det var et sterkt øyeblikk, sier hun.

Hva bringer fremtiden?
Når Rohini blir spurt om fremtiden, svarer hun med et bilde:

– Det er som å ha to barn. Hvordan velger man å gi slipp på ett? Jeg ser ingen grunn til å velge, så lenge begge deler gir meg energi og mening, sier hun.

Musikken og medisinen utfyller hverandre – og hun har ingen planer om å gi slipp på noen av dem.

– Begge deler handler om å gi noe videre. Og det er det jeg vil fortsette å gjøre, avslutter hun.