Roshan Rafat Maghsoudi vokste opp i en bahai-familie i Iran, omgitt av kjærlighet, men også av en voksende bevissthet om at hennes tro gjorde henne annerledes i samfunnet. Gjennom utdanning, flukt og en ny start i Norge har hun båret med seg verdier om inkludering, dialog og respekt. I denne samtalen forteller hun om oppveksten i Iran, utdanningen i England, hvordan livet hennes forandret seg etter den islamske revolusjonen, og hvordan hun fant sin plass i Drammen.

«Sannhet er viktigere enn jobb. Jeg kunne ikke lyve om min tro, selv om det kostet meg alt.»

Tro, motstand og tilhørighet – fra Iran til Drammen

Roshan ble født i Iran i en familie som la stor vekt på utdanning og likestilling. Hennes far, agronom og spesialist i teproduksjon, oppfordret henne til å studere og tenke selvstendig. Hun vokste opp i et miljø hvor bahai-troen ble praktisert gjennom samlinger, undervisning og sosialt engasjement. Familien hennes ble likevel møtt med skepsis fra det muslimske flertallet, og hun forsto tidlig at det å være bahai betydde begrensninger i samfunnet.

Som ung voksen fikk hun muligheten til å reise til London for å delta på en internasjonal bahai-kongress. Der bestemte hun seg for å bli værende og utdanne seg videre. Hun tok sykepleierutdanning i England og spesialiserte seg senere som jordmor. Etter flere år i England reiste hun tilbake til Iran, hvor hun fikk jobb i helsevesenet. Men da den islamske revolusjonen kom i 1979, endret alt seg dramatisk.

Som bahai ble Roshan fratatt muligheten til å arbeide i det offentlige helsevesenet. Hun fikk beskjed om at hun enten måtte konvertere til islam eller miste jobben. Hun nektet å frasi seg sin tro, og dermed stod hun og familien uten inntekt. Etter en vanskelig periode bestemte de seg for å forlate Iran. Gjennom Østerrike kom hun til slutt til Norge, hvor hennes bror allerede bodde.

Livet i Norge startet med utfordringer. Språkbarrieren og det å måtte begynne helt på nytt var krevende. Hun ønsket raskt å komme seg ut i arbeid og fikk hjelp til å ta nødvendige kurs for å bli godkjent som sykepleier i Norge. Hun jobbet i flere år som sykepleier og jordmor, og senere også som tolk for helsevesenet.

Roshan har vært en viktig stemme i interreligiøst arbeid i Drammen. Hun var en av de som var med på å etablere Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL), og har jobbet for å bygge broer mellom ulike trosretninger. Hun mener at dialog er nøkkelen til å forstå hverandre og skape et inkluderende samfunn.

«Vi må begynne med barna. Hvis de lærer at vi er forskjellige, men likeverdige, vil samfunnet bli bedre for alle.»

Gjennom sin livshistorie viser Roshan hvordan tro, motstand og inkludering kan sameksistere. Hennes erfaringer gir innsikt i både utfordringene og mulighetene ved å leve i et nytt land, og hvordan engasjement og fellesskap kan skape varig endring.