Sigmund Ruud har brukt store deler av sitt liv til å hjelpe mennesker i utsatte situasjoner. Fra en trygg oppvekst ved Bragernes kirke, via økonomistudier han ikke trivdes med, til en karriere som diakon og leder for Kirkens Bymisjon i Drammen og Oslo. Han har vært en tydelig stemme i kampen for rettferdighet og inkludering. I denne samtalen reflekterer han over diakoniens rolle, troens betydning og hvordan samfunnet møter de mest sårbare blant oss.

“Jeg våknet flere ganger fra mareritt om en utbrent verden. Det tok tid før jeg fant en tro som ikke var preget av frykt.”

Nestekjærlighet i handling – et liv i diakoni

Oppvekst og veien inn i diakonien
Sigmund vokste opp i en generasjonsbolig sammen med besteforeldre, foreldre og søsken. Kirke og bedehus var en naturlig del av livet, og han husker særlig bestemorens varme tilstedeværelse.

– Jeg gikk ofte opp til henne for hjelp med lekser, eller bare for å bli sett. Hun hadde alltid tid, sier han.

Men ikke alle opplevelser med troen var like gode. Han forteller om en sang fra bedehuset, «Himmel og jord skal brenne», som skremte ham som barn.

– Jeg våknet flere ganger fra mareritt om en utbrent verden. Det tok tid før jeg fant en tro som ikke var preget av frykt, sier han.

Veien til diakonien begynte tidlig, da en venninne av moren – en diakonisse – en dag sa til ham:

– Jeg hadde en drøm i natt, og du var en del av et diakonfellesskap.

Dette plantet et frø. Selv om han først forsøkte seg på økonomistudier, kjente han raskt at det ikke var rett vei. Etter et halvt år droppet han ut og begynte å jobbe på sykehjem.

– Faren min, som var revisor, hadde vært tydelig på at jeg burde ta en trygg utdanning. Men da jeg fortalte at det ikke var for meg, sa han: «Bare du gjør noe som føles meningsfylt», forteller Sigmund.

Han tok sykepleierutdanning og videreutdanning i diakoni ved Diakonhjemmet. Der fant han et fellesskap og en radikal teologi som inspirerte ham.

Kampen for de marginaliserte
Som diakon i Bragernes menighet på 1980-tallet jobbet han både med diakonalt arbeid og hjemmesykepleie. Etter noen år gikk han over til Drammen kommune, hvor han arbeidet med HVPU-reformen og etablering av botilbud for utviklingshemmede.

Men det var i Kirkens Bymisjon han fant sin største oppgave. Han begynte i Drammen i 1997, i en tid hvor synet på rusavhengige og hjemløse var preget av sterke fordommer.

– Drammens Tidende skrev på lederplass at «tiggere, taggere og annet pakk må jages fra torget». Da kjente jeg det i magen, sier han.

Han svarte med en kronikk hvor han ba avisen gi sin politiske redaktør et «gult kort».

– Disse menneskene er også en del av byen vår, sa jeg. Det skapte stor debatt, men det var viktig å si ifra.

Mange i næringslivet var skeptiske da Bymisjonen etablerte seg i Engene 10. Men Sigmund lovet at de skulle ta ansvar for gata, og over tid snudde holdningene.

– En av naboene, en optiker, sa etter hvert: «Det er nesten ingen som stjeler hos oss lenger.» Det var fordi vi tok ansvar og viste at rusavhengige også kan ha et fellesskap med gjensidig respekt, sier han.

Fra Drammen til Tøyenkirken
Etter flere år som leder i Drammen ble han daglig leder for Tøyenkirken i Oslo. Der fant han en kirke hvor alle var velkomne, uavhengig av sosial bakgrunn.

– En av de fineste historiene var om en papirløs flyktning som bodde i telt i Maridalen og en lege som jobbet på Ullevål. De møttes i kirken, delte et måltid og ble venner. Legen sa senere at «han er en av mine beste venner». Det sier noe om kraften i et åpent fellesskap, sier Sigmund.

I Tøyenkirken ble han inspirert av en teologi som la vekt på håp og handling.

– Vi jobbet med en metode der vi leste bibeltekster i tre perspektiver: først som et vindu inn i historien, deretter i et speil for å se hva det sier om oss i dag, og til slutt lette vi alltid etter håpet i teksten. Det gjorde noe med oss, sier han.

Strømsø Bykirke – et nytt kapittel
Nå som pensjonist har Sigmund engasjert seg i Strømsø Bykirke i Drammen, et initiativ inspirert av arbeidet i Tøyenkirken. Kirken er åpen flere dager i uken, med måltidsfelleskap og gudstjenester hvor alle kan delta.

– Her handler det ikke om hvem du er, men om å være sammen. Vi vil skape et sted hvor folk kan komme som de er, og være som de er, sier han.

Han håper at flere vil oppdage fellesskapet i Strømsø Bykirke, enten som besøkende eller frivillige.

– Vi trenger et mangfold av kirkelige tilbud. Strømsø Bykirke er ett av dem, og jeg tror det vil bety mye for mange, avslutter han.