Simon Høimyr
En samtale i serien Stemmer i Drammen – samtaler fra podkasten Ypsilonsamtaler og Fjell kirke 40 år. Med utgangspunkt i opptakene publiserer jeg her artikler og mer stoff om samtalepartnerne.
Simon Høimyr har levd et langt liv i tro og tjeneste. Fra oppveksten på prestegården i Hellesylt, gjennom krigsårene i Norge og videre til 17 år som misjonær på Madagaskar, har hans reise vært preget av trofasthet og engasjement. Med en dyp forankring i kristen tro har han brukt sitt liv på å formidle evangeliet og bygge fellesskap. I denne samtalen deler han sine minner fra barndommen, misjonstiden og refleksjoner over dagens samfunn.
Notis ved relansering mars 2025
Jeg (Simon) vil gjerne rette opp et inntrykk jeg gav av at gassiske kvinner ikke ble regnet som likeverdige med menn. Det var da jeg fortalte om en drukningsulykke. Det var ikke kvinnen som omkom som ble undervurdert, nei, det var spebarnet hun mistet i drukningen. Spebarn blir først regnet som ordentlige mennesker fra de kan krabbe. (Kanskje noe av grunnen til dette har vært den store spebarnsdødeligheten i).
Gassiske kvinner er stort sett svært likestilte. Det er ofte mannens svigermor som er familiens overhode.
Noe av denne innstillingen avspeiler seg i Madagaskars historie, mens øya var et monarki før det ble fransk koloni i 1897. Gjennom hele 1800-tallet ble landet stort sett styrt av dronninger: Ranavalona I fra 1828 til 1861. Hun forfulgte de kristne, så hennes tid var martyrtiden. Etter henne styrte kong Radama II en kort periode, fra 1861-1863. Deretter dronning Rasoherina fra 1863-1868. Ranavalona II styrte fra 1868 til 1883. Den siste dronningen før øya ble erobret av Frankrike, var Ranavalona III som styrte fra 1883 til hun ble forvist til Algerie i 1897. Alle de siste dronningene var kristne.
«Jeg skulle ønske at menighetene var mer åpne for folk med en annen bakgrunn. Vi har mye å lære av hverandre»
Et liv i misjon og tjeneste
Oppvekst som prestesønn – en tidlig bevissthet om tro
Simon ble født i 1931 på prestegården i Hellesylt på Sunnmøre. Faren var sokneprest, og moren var 16 år yngre enn ham. Familien flyttet til Bamble i 1935, og der tilbrakte Simon store deler av oppveksten.
– Å være prestesønn var både en styrke og en utfordring. Jeg ble ertet litt, men jeg tok igjen, sier han lattermildt.
Han husker godt hvordan kristendommen var en naturlig del av hverdagen. Hver morgen hadde familien andakt, og spesielt én morgenandakt gjorde sterkt inntrykk.
– 9. april 1940 fikk vi telefon fra klokkeren om at Norge var i krig. Vi satt samlet rundt bordet og sang «Vår Gud han er så fast en borg». Det øyeblikket har jeg aldri glemt, forteller han.
Faren var involvert i illegalt arbeid under krigen, og familien levde i konstant frykt for at han skulle bli arrestert.
– Påskedag 1942 la alle prestene i Norge ned embetene sine i protest mot naziregimet. Vi fikk beskjed om å forlate prestegården innen åtte dager. Jeg husker at jeg hentet telegrammet og sa til mor: «Ja vel, da er det vel bare å begynne å pakke.»
Familien fikk likevel bli boende, sannsynligvis fordi nazilensmannen i bygda ønsket å unngå uro.
Veien til prestetjenesten
Simon var skoleflink og hoppet over et klassetrinn. Etter gymnaset i Oslo begynte han teologistudier. Men han engasjerte seg i så mange verv i kristne organisasjoner at han måtte ta en pause og avtjente militærtjenesten som feltprestsassistent.
– Jeg var aktiv i Ungdomsforeningen, Blå Kors, KrFs studentlag og speideren. Det ble mye på en gang, sier han.
Da han nærmet seg slutten av studiene, vurderte han misjonærtjeneste. Han skrev til Det Norske Misjonsselskap og fikk raskt svar: «Du er antatt, dersom legeattesten er tilfredsstillende.»
Misjonær på Madagaskar
I 1957 giftet han seg med Reidun, og tre dager etter bryllupet reiste de til Paris for å studere fransk før utreise til Madagaskar. Reisen tok over en måned, via Casablanca og Dakar.
– Vi levde svært enkelt. Da vi kom til misjonsstasjonen, var det verken strøm eller innlagt vann. Vann ble hentet i oksekjerrer fra elva og måtte stå i dagevis for å bli klart, forteller han.
På Madagaskar arbeidet han som distriktsstyrer med ansvar for flere menigheter. Mange steder fantes det ikke prester, og lokale evangelister ledet gudstjenester og undervisning.
– Det var fantastisk å se hvordan troen levde blant gasserne. De hadde en utrolig gjestfrihet og en fatalisme som noen ganger kunne være befriende, sier han.
Misjonærlivet innebar store personlige ofre. Barna måtte sendes til internatskole 70 mil unna, og de så dem kun i ferier.
– Det var tøft, men vi var heldige. Våre barn trivdes på skolen og hadde gode venner, sier han.
Refleksjoner over misjon og integrering
Simon ser i dag at misjon har blitt et kontroversielt tema, men han mener misjon også handlet om å bevare språk, tradisjoner og gi mennesker utdanning.
– Vi fikk tillit fordi vi lærte språket og levde blant folket. Selv om vi aldri kunne bli helt like, var vi en del av samfunnet, sier han.
Han trekker paralleller til dagens situasjon i Norge, hvor innvandrere møter krav om integrering.
– Vi krever at de skal lære norsk og tilpasse seg. Men når jeg tenker på hvor vanskelig det var for oss å virkelig forstå gassisk kultur, forstår jeg også hvor krevende det er for de som kommer hit, sier han.
Enhet i tro – håp for fremtiden
Tilbake i Norge har han vært aktiv i kirkelivet og ser med bekymring på fragmenteringen i samfunnet.
– Jeg skulle ønske at menighetene var mer åpne for folk med en annen bakgrunn. Vi har mye å lære av hverandre, sier han.
Han mener dialog mellom trosretninger er viktig.
– Så lenge vi vet hva vi selv står for, har vi ingenting å frykte. Vi er alle mennesker, og det er vennskapene vi bygger som virkelig betyr noe, avslutter han.