Fra oppvekst i Kenya, Nederland og Tanzania til et fargerikt familieliv i Drammen – Stina Akinyi van den Idserts liv har vært en reise gjennom kulturer, tro og kunst. I denne samtalen med Ivar Flaten forteller hun ærlig og levende om erfaringer med flerkulturell identitet, rasisme, språk og tilhørighet. Hun deler også innsikter fra et liv som kunstner og medmenneske i stadig bevegelse.

«Språk er mer enn kommunikasjon. Det er kultur, fellesskap og identitet.»

Kunstner, verdensborger og brobygger

En livsreise i kart og navn

Stina ble født i Kenya av kenyansk mor og nederlandsk far. Hun fikk navnet Christine Akinyi van den Idsert, men har alltid blitt kalt Stina. Navnet Akinyi betyr «født om morgenen», og markerer hennes tilhørighet til Luo-stammen. Fra tidlig alder har hun levd med flere kulturer og språk, og flyttet mellom Kenya, Nederland og Tanzania gjennom barndom og ungdomstid.

Foreldrene møttes i Kenya da faren, som ikke ville i militærtjeneste, reiste dit som frivillig. Oppveksten var preget av enkle forhold, nærhet til naturen og fellesskap med lokale nomadefolk. Senere flyttet familien til Nederland, der hun som brun jente opplevde å være blant de første med minoritetsbakgrunn i skolemiljøet.

Å leve med forskjeller

Erfaringene fra ulike land og språk preget Stinas identitet. Hun snakker flytende nederlandsk, engelsk og swahili – og lærte norsk raskt da hun flyttet hit. Hun beskriver hvordan språk er nøkkelen til fellesskap og hvordan det å kunne språket gir adgang til kulturen.

Samtidig har hun opplevd diskriminering og rasisme, både som barn og som mor. Hun forteller om episoder der barna hennes ble møtt med hatefulle ord, og hvordan det vekker både sinne og sorg. Men hun har også valgt en holdning preget av vilje til dialog og åpenhet, og mener at det å ikke reagere på alt kan være en overlevelsesstrategi.

Kjærlighet, familie og nomadeliv

Som 18-åring traff hun sin norske ektemann Jørgen i Tanzania. De holdt kontakt gjennom studietid i hver sine land og giftet seg etter syv år. Med Jørgen, som jobber i UNICEF og senere Plan International, har Stina bodd i Nepal, Pakistan, Thailand, Tanzania og Norge. Hver flytting har vært en ny begynnelse, men også en mulighet til å finne seg til rette i nye omgivelser. Hun sier: «Hjemme er der vi bor.»

Barna har vokst opp i en internasjonal familie og lært å navigere i ulike kulturer. Paret valgte bevisst å gi barna tilknytning til Norge, og valgte Drammen nettopp pga. byens mangfold.

Kunsten som uttrykk og dialog

Stina er utdannet ved det anerkjente Rietveld-akademiet i Amsterdam, med spesialisering i billedkunst og design. Hun jobber med blandede teknikker, ofte med fotografi som utgangspunkt, og er opptatt av vinduer og dører som symboler – som går igjen i kunstverkene hennes. Kunst for henne er fortelling, erindring og måte å bearbeide inntrykk på.

Hun har stilt ut verk i mange av de landene hun har bodd i, og sier at hun alltid har latt kunst være en del av hverdagen, selv når hun har hatt fulltidsjobb ved siden av. For tiden jobber hun i barnehage i Drammen, men holder kunstnerdrømmen levende.

Fellesskap, tro og respekt

Stinas religiøse bakgrunn er sammensatt. Hun vokste opp med foreldre som selv hadde forlatt sine tradisjonelle trosretninger (katolsk og protestantisk), men som beholdt en respekt for tro. Som voksen valgte Stina å la seg døpe, og uttrykker i dag en personlig tro, preget av bønn og refleksjon, men ikke av dogmer. Hun ser verdier og styrke i flere religiøse tradisjoner, og mener at mange av dem peker mot det samme: en «høyere kraft», et kall til ansvar, fellesskap og kjærlighet.

Hun er opptatt av å fremme respekt og mot til åpen samtale mellom ulike trostradisjoner. Som styremedlem i Drammen Sacred Music Festival bidrar hun aktivt til å skape rom for dialog, kunst og forståelse på tvers av forskjeller.

Enhet i mangfold

Avslutningsvis reflekterer Stina over hvordan det er å slå seg til ro i Norge etter et liv i bevegelse. Hun er takknemlig for mulighetene og felleskapet i Drammen, men erkjenner også at det er krevende å stå stille etter et liv med konstant bevegelse. Hun sier det er i møtet mellom mennesker, i deling av fortellinger og erfaringer, at vi finner felles forankring.

For Stina handler det ikke om å viske ut forskjeller, men om å løfte frem styrken i dem. Festivalens visjon om «enhet i mangfold» er også hennes livsvisjon: «Jeg føler meg hjemme når mange kulturer er sammen. Det er da jeg kjenner meg hel.»