Sukhvinder Singh Jhotti kom til Norge som åtteåring i 1976 og har siden levd et liv preget av nysgjerrighet, engasjement og fellesskapsbygging. Som teknolog, samfunnsdebattant og sentral skikkelse i Drammens dialogarbeid, kombinerer han høy kompetanse med et sterkt sosialt engasjement. Med røtter i sikhismen og erfaringer fra både migrasjon og samfunnsdeltakelse, taler han varmt om kjærlighet som samfunnskraft og viktigheten av å se hverandre – på tvers av tro, kultur og bakgrunn.

“Selv om du løper i motbakke og ikke føler at dialogarbeidet har enorm fremgang, så styrker det oss som samfunn – som å løpe på tredemølle: du står på stedet hvil, men du blir sterkere.”

Kjærlighet som drivkraft – brobygging, teknologi og turban i Drammen

---

Fra Punjab til Lier – et barns blikk på migrasjon

Sukhvinder ble født i Punjab i India i en middels religiøs sikhfamilie. Som åtteåring kom han til Norge sammen med sin mor og søster, etter at faren hadde reist i forveien for å finne arbeid. Faren var utdannet radiotekniker, men jobbet i landbruket i Lier – et fellestrekk for mange tidlige innvandrere.

Han beskriver reisen som et stort sprang, både fysisk og mentalt:
“Jeg hadde aldri sett hvite mennesker før. Å sette seg på et fly og komme til et land uten å kunne språket, var både skremmende og spennende.”

Han begynte på Gamle Hegg skole og ble tatt imot med åpenhet og varme. En gutt på gården der familien bodde tok ham med i sitt liv, og Sukhvinder følte seg integrert fra første stund.

“Jeg ble tatt imot som en likeverdig. Fremmedfrykt var ikke i vokabularet den gangen – det var nysgjerrighet.”

Skolen og språket – en bratt, men god læringskurve

Sukhvinder begynte i første klasse for å lære norsk, selv om han egentlig var gammel nok til andre. Det viste seg å være en klok beslutning.

“Jeg lærte språket raskt. Og fordi jeg ikke hadde noen dialekt å kjempe mot, lærte jeg ordene helt korrekt.”

Han forteller også at han var redd før skolestart – i India var han vant til fysisk avstraffelse på skolen, og visste ikke hva han hadde i vente. Men erfaringen ble helt annerledes:

“Jeg ble behandlet som alle andre. Ja, jeg ble ertet – som brilleslange eller tjukkas – men det ble alle.”

Fra elektronikk til IT – en livslang interesse

Teknologi ble tidlig en lidenskap. Allerede som liten gutt bygde han elektronikk og leste om datamaskiner på biblioteket i Drammen.

“Jeg lærte å programmere ved å lese bøker på biblioteket. Jeg hadde ikke tilgang til en datamaskin, men skrev koden på papir. Da jeg senere fikk teste det, virket det!”

Senere utdannet han seg innen IT og har i voksen alder jobbet med store teknologiprosjekter parallelt med arbeidet ved Stortingsklinikken, som han driver sammen med sin kone – en øyelege.

Kulturbærer og nybrottsmann

Sukhvinder beskriver hvordan de første årene i Norge var preget av mangel på kjente matvarer og kulturuttrykk.

“Vi måtte ha med chili og gurkemeie i kofferten. Vi hadde ikke lokaler for høytidsfeiring, og delte måltider i kummerlige kår.”

Men sakte vokste det frem et sikhmiljø i Lier – et eksempel på såkalt “chain migration”.

“Én kommer først, så sender man bud hjem. Slik ble vi etter hvert mange – og i dag er Lier et nasjonalt senter for sikhismen i Norge.”

Dialogarbeid og 22. juli

Et vendepunkt i Sukhvinders offentlige engasjement kom etter terrorangrepene 22. juli 2011.

“Jeg var i regjeringskvartalet da bomben smalt – vi jobbet bare 300 meter unna. Før vi visste hvem som stod bak, var jeg redd. Jeg tenkte: Nå vil det smelle mot oss også.”

Han ringte Ivar Flaten samme kveld, og sammen tok de initiativ til den første dialogiske markeringen etter terroren – en lys- og fredsmarkering på Ypsilon i Drammen.

“Vi måtte gjøre noe. Det var ikke tid til å vente. Vi måtte vise at fellesskapet sto sammen, og at dette ikke skulle bli brukt til å splitte oss.”

Om fremmedfrykt og håp

Sukhvinder er bekymret for utviklingen i verden.

“Globaliseringen har gått fort. Vi ser ulikheter vokse, og usikkerheten øker. Da blir angsten for de fremmede sterkere, og behovet for trygghet fører til polarisering.”

Men han insisterer på at kjærlighet er en drivkraft.

“Kjærligheten gjør at vi ikke gir opp. Vi kan bruke enorm energi på små resultater, men det gjør oss sterkere – som å løpe på tredemølle. Det bygger oss.”

Tilhørighet og gjensidighet

Sukhvinder har i senere år oppfordret sikhmenigheten til å vende seg utover:

“Vi må ikke bare søke innover, men også ut – til naboene våre, til samfunnet. Slik praktiserer vi troen: å hjelpe de svake, uansett bakgrunn eller farge.”

Han mener nøkkelen til fellesskap ligger i å se det fellesmenneskelige:

“Fra vi står opp til vi legger oss, lever vi alle omtrent like liv. Det må vi minne hverandre om, hver eneste dag.”