Svein Ludvig Larsen har gjennom et langt liv som prest vist hvordan tro og samfunnsansvar kan gå hånd i hånd. Fra oppveksten i Sandefjord til prestetjeneste i Finnmark og Øvre Eiker, har han alltid vært engasjert i menneskers livsvilkår. I denne samtalen deler han erfaringer fra kampen mot nynazisme i Hokksund, støtte til gruvearbeiderne i Sør-Varanger og hvordan hans teologiske reise har formet hans holdninger til tro, dialog og menneskeverd.

«Det var et sjokk for hele befolkningen. Gruvearbeiderne mistet jobbene sine, og mange gikk til grunne i alkohol og depresjon,»

Tro, rettferdighet og samfunnsengasjement

Oppvekst og kallet til tjeneste
Svein Ludvig vokste opp i et kristent arbeiderhjem i Sandefjord, hvor faren var baker og konditor. Han ble tidlig engasjert i kirkelig ungdomsarbeid og vurderte først en karriere innen landbruk. En forelskelse førte ham til engelsklinja, og derfra til teologistudier.

– Jeg hadde en sterk eventyrlyst og ønsket å bli misjonær. Det var nok både en religiøs og en utforskertrang som drev meg, forteller han.

Studiene på Menighetsfakultetet var preget av et konservativt teologisk miljø, men han opplevde også en gradvis utvikling i sin forståelse av tro og samfunn.

Sør-Varanger – gruvekrise og sosial nød
Hans første prestetjeneste var i Sør-Varanger, en region preget av et hardt arbeidende gruvesamfunn. Da gruvene ble lagt ned på 1980-tallet, rammet det lokalsamfunnet hardt.

– Det var et sjokk for hele befolkningen. Gruvearbeiderne mistet jobbene sine, og mange gikk til grunne i alkohol og depresjon, forteller han.

Svein Ludvig engasjerte seg i arbeidet for å støtte de arbeidsledige og deres familier. Han skrev brev til regjeringen og stilte opp som en talsperson for gruvearbeiderne i møte med politikerne.

– Jeg følte et ansvar som prest for å si fra om den urettferdigheten som rammet lokalsamfunnet. For meg er kirken ikke bare en åndelig institusjon, men også en aktør i samfunnet, sier han.

Hans engasjement ble møtt med skepsis fra enkelte politikere, men han opplevde også støtte fra lokalsamfunnet og kirkelige ledere.

Fra konservativ til dialogisk teologi
Da han startet sin prestetjeneste, hadde Svein Ludvig et strengt teologisk syn, blant annet mot kvinnelige prester og skilsmisse.

– Jeg var dogmatisk i mine første år. Men møtet med mennesker, særlig i Sør-Varanger, gjorde at jeg måtte revurdere hvordan jeg så på troen, forteller han.

Hans erfaringer i møte med mennesker i ulike livssituasjoner lærte ham at teologi ikke kan være statisk, men må leves ut i det virkelige liv.

– Når du står overfor en familie i krise, hjelper det ikke å bare holde fast på regler. Du må møte dem med forståelse og omsorg, sier han.

Øvre Eiker viser ansikt – en kamp mot rasisme
I 1995 ble han vitne til et sjokkerende syn på Dagsrevyen: Hokksund ble framstilt som en nazibygd etter at en nynazistkonsert ble arrangert i kommunen.

– Vi kunne ikke la det bli stående som vårt ansikt utad. Dette var ikke bygda vår, sier han.

Sammen med lokale ledere tok han initiativ til bevegelsen «Øvre Eiker viser ansikt». En uke etter hendelsen samlet de 2000 mennesker i en demonstrasjon mot nynazisme.

– Vi valgte ikke å vende ryggen til ungdommene som var dratt inn i nynazistiske miljøer, men heller inkludere dem i samtalen, forteller han.

Bevegelsen utviklet seg videre med skoleprogrammer, turer til tidligere konsentrasjonsleirer og opplysningsarbeid i lokalsamfunnet. I dag, over 25 år senere, arbeider de fortsatt for toleranse og fellesskap.

Troens plass i samfunnet
For Svein Ludvig er tro ikke en privatsak, men noe som må leves ut i samfunnet.

– Vi må blankpusse de verdiene som kristendommen har bidratt med til samfunnet, men også lytte til andre. Vi er alle en del av et større fellesskap, sier han.

Han mener kirken har en rolle å spille i møte med utfordringer som rasisme, sosial ulikhet og ekskludering.

– Vi kan ikke bare preke om nestekjærlighet – vi må handle. Å være en stemme for rettferdighet er en del av kirkens oppdrag, sier han.

Veien videre
Selv om han nå er pensjonist, har ikke Svein Ludvig lagt ned engasjementet.

– Jeg har ingen planer om å sette meg til ro. Samfunnet trenger fortsatt folk som tør å stå opp for det som er rett, sier han.

Han håper at Øvre Eiker viser ansikt kan inspirere andre lokalsamfunn til å ta tak i utfordringer knyttet til rasisme og ekskludering.

– Vi må bygge fellesskap, ikke murer. Det er den eneste veien videre, avslutter han.