Sverre Halvard Aass har levd et liv preget av nysgjerrighet, mot og refleksjon. Som språklærer og rektor har han satt spor etter seg i skoleverket, og som menighetsrådsleder i Strømsø kirke har han stått opp for åpenhet og inkludering. I denne samtalen forteller han åpent om oppveksten, kjærligheten til språk, møtet med homofili i en tid der det ikke var lett å være åpen, og sitt engasjement for kirken og Pride.

“Jeg hadde kommet så langt i livet at jeg ikke gadd å spille skuespill mer.”

Et liv i språk, skole og kjærlighet

Viktig sitat:
“Jeg hadde kommet så langt i livet at jeg ikke gadd å spille skuespill mer.”

---

En dramatisk fødsel og barndom i Skoger og Austad

Sverre ble født på Drammen sykehus i 1946 – med nød og neppe. Moren var på vei til Tønsberg, men han ble født på Drammensbrua, omtrent. Familien bodde i tredje Strømterrasse i Skoger, den gang tilhørende Vestfold, men flyttet til Austad i 1956. Oppveksten beskriver han som god, med to eldre søstre og hyppige besøk hos besteforeldrene i Sande.

“Bestemoren min var et samlingspunkt for hele slekta. Jeg husker tante Inga som satt med tørkle på hodet og melket kua mens hun sang ‘Nærmere deg, min Gud’.”

Morfaren var møbelsnekker, men ble rammet av det som da ble kalt “manisk-depressiv lidelse” og ble innlagt på Gaustad. Han kom aldri hjem igjen.

“Mormor døde utslitt som 51-åring med åtte barn. Men alle klarte seg. Jeg har fått med meg en stahet og utholdenhet fra dem.”

Tidlig språkglede og utdanning i protest

Mens søstrene gikk rett til medisinstudiet, valgte Sverre sin egen vei – språk. Han begynte på reallinja, men byttet raskt til latinlinjen, som var uvanlig.

“Jeg ville protestere litt, og det ble latin, fransk og etter hvert spansk. Jeg elsket å se ordenes vandring fra latin til Cuba.”

Han tok hovedfag i spansk og studerte i Frankrike og Spania, der han levde blant lokalbefolkningen. Erfaringene fra Barcelona preget ham dypt.

“Å bo og studere i et annet språk er en gave for livet. Jeg fikk kontakter og innblikk som aldri slipper taket.”

Karriere som lærer og rektor

Sverre begynte som spansklærer ved Hartvig Nissens skole i Oslo og jobbet senere ved Eikeli og Drammen videregående, hvor han var rektor i 11 år.

“Jeg trivdes som rektor. Det var krevende, men jeg fikk brukt hele meg. Jeg likte særlig å arbeide med de elevene som slet mest.”

Han tok også master i utdanningsledelse ved NTNU etter pensjonering, av ren faglig interesse.

“Jeg tror på livslang læring – det har en verdi i seg selv.”

Han var også lærebokforfatter og jobbet i flere år med å utvikle moderne spanskbøker som utfordret de gamle klippfisk- og handelsbrevtekstene.

En stille erkjennelse og et liv med Leif

Sverre forteller åpent om hvordan han oppdaget sin homofile legning i tenårene, men manglet språk og kontekst for å forstå det.

“Jeg hadde aldri hørt ordet ‘homofil’. Men jeg husker blikket mitt festet seg på en ung mann om bord i en båt på en stilkonkurransetur. Det var en fysisk kraft i tiltrekningen.”

I gymnaset var han med i Kristelig skolelag, men trakk seg etter hvert.

“Jeg skjønte at dette ikke var stedet der jeg kunne være meg selv.”

Han fortalte det først til tre nære venner – en lettelse. Moren fikk det aldri direkte vite, men det var underforstått.

“Jeg tror ikke hun likte tanken, men hun likte Leif. Vi har bodd sammen i over 50 år nå.”

Han opplever at vanlige homofile i dag kan havne i et spenn mellom ytterpunkter – mellom konservativ religiøsitet og aktivistisk frihetskamp.

“Jeg har aldri hatt behov for paljetter eller parader. Men jeg støtter de som trenger det. Synliggjøring er viktig.”

Engasjement i kirke og Pride

Sverre ble spurt av Benita Christensen om å bli med i menighetsrådet i Strømsø kirke. Han nølte – både på grunn av jobb som rektor og troens kompleksitet.

“Jeg sa: ‘Jeg lever homofilt, jeg vet ikke hva dere mener om det.’ Og hun svarte: ‘Det er derfor vi spør deg.’ Da måtte jeg si ja.”

Han satt i rådet i 16 år, flere år som leder. Opplevde aldri motstand.

“Det ga meg nye tanker, refleksjoner – og et fellesskap.”

Han støtter Pride-gudstjenester og mener kirken må stå opp mot skammen mange homofile er blitt påført.

“Det er på høy tid. Kirka må brukes som kraft for fellesskap, kjærlighet og mot terrorens frykt.”