Fire stolaer – et åpent symbolspråk

Tekstilkunstner Inger Bakke Berge har gjennom flere tiår arbeidet med stolaer, messehagler og andre kirketekstiler. Arbeidene hennes kjennetegnes av tydelige materialer, konsentrert symbolbruk og en forståelse av tekstilet som en del av selve liturgien. Mine egne stolaer fra 2006 er ett eksempel på dette kunstnerskapet.

Inger Bakke Berge er tekstilkunstner med tilknytning til Bryne på Jæren. En vesentlig del av hennes kunstneriske arbeid har vært viet kirkerommet og tekstilene som brukes i gudstjenesten.

Hun har arbeidet med blant annet stolaer, messehagler, prekestolkleder og andre liturgiske tekstiler. Arbeidene hennes finnes i kirker, men også hos prester som har fått laget personlige stolaer.

Ulike teknikker

Inger Bakke Berge har sendt meg bildene ovenfor og skriver: – Det eine bildet er frå arbeidet med å tre veven til kvit stola-veving. Dei to andre er ryggmotiv på messehaklar til to ulike kyrkjer i Rogaland. Her bruker eg ein teknikk der eg legg silkestoff under broderiet ( oppå det vevde ullstoffet!) for å ha noe fastere stoff å brodera på. Her broderer eg bakgrunnen, slik at sjølve motivet blir det ubroderte silkestoffet. Positive/negative former. Spennande teknikk! Kyrkja som har den kvite messehakelen ønska seg noe barna kunne kjenna seg igjen i. Eg tok utgangspunkt i verset om barna som ropa i heilagdomen; Matt 21, 15-16. Til mi overrasking fekk eg dette godtatt.

Kirketekstiler er en kunstform som lett kan bli oversett. Disse kunstverkene henger skjelden på et museum eller i et galleri. De brukes. De beveger seg gjennom rommet sammen med menneskene som bærer dem. De sees under gudstjenester, høytider, dåp, bryllup og begravelser.

Kunsten inngår i en handling.

Tekstilet får være tekstil

Noe av det karakteristiske ved Bakke Berges arbeider er respekten for selve materialet. I stedet for å dekke tekstilflatene med kompliserte bilder får vevens egen struktur være synlig. Mot denne bakgrunnen plasseres relativt få broderte symboler.

Det gir arbeidene en fysisk karakter. Man ser at dette er vevd og brodert. Fibrene, overflaten og små variasjoner i materialet er en del av uttrykket.

Samtidig er symbolene enkle nok til å kunne oppfattes på avstand. Det er viktig i et kirkerom. En stola skal ikke bare studeres på nært hold. Den skal fungere visuelt mens presten beveger seg gjennom rommet.

Symbol snarere enn illustrasjon

Bakke Berges uttrykk er gjennomgående symbolsk snarere enn fortellende. Hun lager ikke store billedscener. I stedet møter vi tegn: kors, sirkler, flammer, kornaks, druer og sammenflettede former.

Fordelen ved dette formspråket er at symbolene ikke nødvendigvis uttømmes av én forklaring.

Et kornaks kan være nattverdens brød, men det kan også handle om jord, arbeid, vekst og høsting.

Druen kan være nattverdens vin, men også fruktbarhet, fellesskap og måltid.

Ilden kan bety pinse og Den hellige ånd, men også lys, energi og forvandling.

Slik oppstår et møte mellom liturgiens bestemte språk og mer allmennmenneskelige erfaringer.

Kunst skapt for liturgien

Kirketekstiler har en spesiell oppgave. De skal være kunstneriske arbeider, men samtidig inngå i et bestemt liturgisk system.

Fargene har betydning.

Hvitt er festens og lysets farge. Rødt brukes blant annet ved pinse og på dager knyttet til vitnesbyrd og martyrium. Fiolett hører advent og faste til. Grønt preger den lange delen av kirkeåret der vekst og livet i troen står sentralt.

En tekstilkunstner som arbeider på dette feltet, møter derfor både en tradisjon og en begrensning. Oppgaven er ikke å begynne helt på nytt, men å finne et personlig uttrykk innenfor et språk kirken allerede bruker.

Hos Bakke Berge blir denne begrensningen snarere en mulighet. De tradisjonelle fargene får følge av symboler som er gjenkjennelige, men ikke overlesset.

Ordinasjonsstolaene fra 2006

Jeg møtte dette kunstnerskapet konkret da jeg bestilte fire stolaer av Inger Bakke Berge til min ordinasjon til prest i Røyken gamle kirke i januar 2006.

Mitt ønske var et symbolspråk som var tydelig kristent, men samtidig så åpent og universelt som mulig. Jeg var særlig opptatt av sirkelen, av sammenheng og av tegn som kunne romme mer enn én fortolkning.

Resultatet ble fire stolaer med et svært konsentrert formspråk.

Den grønne har druer og kornaks på forsiden og et kors i en sirkel bak.

Den røde har en stor flamme og det samme sirkelformede korsmotivet.

Den fiolette har et enkelt kors bak og tre sammenflettede former foran.

Den hvite er nesten uten dekorasjon – et enkelt gullkors på ryggen og en smal gyllen kant rundt det ellers lyse tekstilet.

Til sammen danner de et hele.

De er forskjellige nok til å uttrykke kirkeårets ulike karakter, men beslektet nok til at det umiddelbart er tydelig at de tilhører samme serie.

Det åpne tegnet

For meg er kanskje nettopp åpenheten noe av det mest interessante ved disse arbeidene.

Kristen kunst har gjennom historien vært full av tegn som krever forkunnskap. De kan være rike for den som kjenner kodene, men utilgjengelige for den som står utenfor.

Bakke Berges arbeider kan leses annerledes.

Man behøver ikke vite alt om liturgiske farger eller kristen ikonografi for å oppfatte en sirkel, en flamme, et kornaks eller tre former som er flettet sammen.

Symbolene har et liv før og utenfor den bestemte kirkelige fortolkningen.

Det betyr ikke at det kristne innholdet forsvinner. Tvert imot. Korset står tydelig. Men det står i samtale med tegn som mennesker kan kjenne igjen fra andre sammenhenger.

Det gir arbeidene et inkluderende og kommunikativt preg.

Kunst som bæres

Det er også noe særegent ved en stola som kunstverk. Den skal ikke først og fremst henge stille på en vegg. Den bæres.

Den ligger over skuldrene til et menneske som leser evangeliet, døper et barn, deler brød og vin, vier to mennesker eller står sammen med en familie ved en grav.

Dermed blir kunstverket del av situasjoner som ofte er blant de sterkeste i menneskers liv.

Stoffet eldes. Fargene utsettes for lys. Tekstilet følger kroppen som bærer det. På den måten får kirketekstilet en historie som er annerledes enn mange andre kunstgjenstander.

Mellom tradisjon og fornyelse

Inger Bakke Berges tekstilkunst hører hjemme i en lang tradisjon. Kirken har brukt kostbare og symbolske tekstiler gjennom store deler av sin historie.

Men hennes arbeider viser også hvordan tradisjonen kan fornyes uten at forbindelsen bakover brytes.

Materialene, de liturgiske fargene og de grunnleggende kristne tegnene er gjenkjennelige.

Formspråket er samtidig moderne, enkelt og åpent.

Det er kanskje i denne balansen noe av egenarten ligger: mellom håndverk og billedkunst, mellom gammel symbolikk og moderne form, mellom det tydelig kristne og det allmennmenneskelige.

Mine egne stolaer fra 2006 har nå fulgt meg gjennom to tiår med prestetjeneste. De er fortsatt bruksgjenstander. Men de er også blitt noe mer: et lite samlet kunstverk og en påminnelse om at symboler kan være tydelige uten å være trange.

Og kanskje er nettopp det noe av den beste kirkelige kunsten kan gjøre: forankre – og samtidig åpne.

---