Tony Burner kom til Norge som flyktning, ble utsatt for rasisme og mobbing, men fant sin styrke i språk, utdanning og samfunnsengasjement. I dag er han professor, politiker og en tydelig stemme i debatten om mangfold, ytringsfrihet og rettferdighet.

“Alle har rett til å ytre seg, men ingen har automatisk rett på en plattform.”

---

Språk, mangfold og kampen for rettferdighet

Fra Iran til Norge – en flyktnings reise

Tony Burner kom til Norge som tiåring, etter at familien måtte flykte fra Iran av politiske årsaker. De tilbrakte fem år i transitt i Karachi i Pakistan før de ble kvoteflyktninger i Norge. De første årene i det nye landet var preget av utfordringer – ikke minst mobbing og rasisme.

“Det første året var ikke et godt år for meg. Det var mye rasisme. Guttene holdt seg for nesa når de gikk forbi, kalte meg de verste tingene,” forteller Tony. Likevel fant han trygghet i skolearbeidet og språk, og hans vei førte ham videre til akademia, hvor han i dag er professor i engelskdidaktikk ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Språk som identitet og verktøy

For Tony ble språk en nøkkel til integrering, men også til forståelse av seg selv. Han vokste opp med persisk og lærte urdu flytende i Pakistan, før han måtte tilegne seg norsk i et helt nytt miljø. Han valgte å bli ‘språkbada’ – gå rett inn i en vanlig klasse i stedet for en overgangsgruppe.

“Jeg ville lære norsk fort. Det var viktig for meg å kunne delta på lik linje,” sier han.

Hans forskning har senere dreid seg om hvordan elever lærer språk, og hvordan vurderingsformer påvirker læring. Han har sett at elever ofte ikke forstår tilbakemeldinger de får på skriftlige oppgaver, og at karakterer kan ha en negativ effekt hvis de blir et mål i seg selv.

“Jo yngre elevene er, jo mer skadelig kan karakterpresset være. De skal sammenligne seg med seg selv, ikke med andre,” sier han.

Møtet med mobberen

Mobbingen Tony opplevde i oppveksten preget ham i mange år. Som voksen fikk han en uventet anledning til forsoning. Broren hans jobbet som sosionom og hadde en kollega i Oslo – som viste seg å være en av dem som hadde mobbet Tony verst.

“Jeg ba broren min fortelle ham at jeg var lillebroren hans, og vi avtalte å møtes,” forteller Tony.

I møtet innrømmet den tidligere mobberen at han hadde vært drevet av gruppepress og at det hadde plaget ham hele livet.

“Etter det møtet følte jeg at noe slapp taket. Forsoningen var viktig,” sier Tony.

Politikk og engasjement

Tony har lenge vært en aktiv stemme i samfunnsdebatten, særlig innen utdanning, mangfold og antirasisme. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 2011, men byttet til SV noen år senere.

“Jeg ville ikke bare mene masse og skrive avisinnlegg – jeg ville være med på å gjøre en forskjell,” sier han.

Han er spesielt opptatt av hvordan politikk kan forme et mer inkluderende samfunn. Han mener at mangfold ikke bare handler om synlige forskjeller, men om å bruke alles ressurser og erfaringer aktivt.

“Vi må slutte å snakke om mangfold bare som hudfarge eller religion. Det handler om hvordan vi bruker menneskers erfaringer til å berike samfunnet,” sier han.

Ytringsfrihet og grenser

Som politiker og akademiker har Tony også deltatt i debatten om ytringsfrihet, ekstremisme og hatprat. Han er skeptisk til å gi plattformer til aktører som sprer konspirasjoner eller rasisme, og han mener at det er en forskjell mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.

“Alle har rett til å ytre seg, men ingen har automatisk rett på en plattform,” sier han.

Han mener det er viktig å finne balansen mellom å møte ekstreme ytringer med argumenter og samtidig unngå å legitimere dem.

Håp og handling

Til tross for utfordringene han ser i samfunnet, er Tony optimistisk. Han mener at ting går fremover, både globalt og lokalt.

“Vi må ikke glemme at mye går i riktig retning – barnedødeligheten synker, fattigdommen reduseres. Det er lett å fokusere på kriser, men vi må også se fremskrittene,” sier han.

For ham handler det om å aldri miste håpet – og å fortsette å kjempe for det man tror på.