Trond O. Aaring har gått en lang vei fra en streng bedehuskultur i Trøndelag til å bli en sentral skikkelse i Caritas og den katolske menigheten i Drammen. Gjennom et liv preget av tro, omveltninger og samfunnsengasjement har han funnet sin plass i et fellesskap hvor inkludering og diakonalt arbeid står i sentrum.

«Det var første gang i mitt liv jeg følte meg velkommen et sted.»

Fra bedehus til Caritas – en livsreise preget av tro og fellesskap

---

En barndom i bedehustradisjon

Trond O. Aaring ble født i Mosvika i 1950 under vanskelige omstendigheter. Hans biologiske foreldre var ugifte og hadde ikke mulighet til å ta seg av et barn. Han ble derfor adoptert bort til et gårdsbruk i Trøndelag, hvor han vokste opp i en pietistisk bedehuskultur.

«Mine adoptivforeldre var gode mennesker, men det var en streng oppvekst. Bedehuset var det åndelige sentrum, og omreisende predikanter malte ‘Fanden’ på veggen,» forteller han.

Selv om han var døpt og konfirmert i Den norske kirke, var bedehuskulturen dominerende i hans oppvekst. De lange, intense møtene gjorde at han aldri fant seg helt til rette i denne tradisjonen.

Agronom og gårdsdrift

Trond utdannet seg til agronom og overtok etter hvert gården han vokste opp på. Han satset stort på sauehold og oppdyrking av utmark, men livet som bonde var krevende.

«På slutten hadde vi rundt 170 vinterfôrede sauer og hadde bygd ny driftsbygning. Det var nok å gjøre,» forteller han.

Likevel tok livet en ny vending. Helseproblemer, særlig revmatisme, gjorde gårdsarbeidet stadig tyngre, og han innså at han måtte finne en ny vei i livet.

Fra gårdsbruk til jernbane

Da Trond forlot gårdsdriften, gikk han inn i jernbanesektoren. Han startet som stasjonsbetjent i Drammen og jobbet seg opp til en stilling på hovedkontoret i Oslo, hvor han arbeidet med internasjonal godstransport.

«Jeg jobbet i NSB-systemet i omtrent 30 år, og de siste 20 årene var jeg i CargoNet,» forteller han.

Selv om han trivdes, var det noe som manglet. Han søkte etter et fellesskap hvor han kunne føle seg hjemme.

Veien til den katolske kirke

Etter å ha vært innom pinsebevegelsen, hvor han følte seg lite inkludert, søkte Trond seg videre. Han hadde lenge hatt en interesse for den katolske tro, og i Drammen fant han Sankt Laurentius menighet.

«Det var en aha-opplevelse for meg. Det var første gang i mitt liv jeg følte meg velkommen et sted,» forteller han.

Han gikk gjennom en katekumenprosess og ble tatt opp som fullverdig medlem av Den katolske kirke i 2004. Det tok ikke lang tid før han fikk oppgaver i menigheten, særlig innenfor inkludering og fellesskapsbygging.

Caritas – hjelpearbeid i praksis

I dag er Trond styreleder og daglig leder for Caritas St. Laurentius i Drammen, en del av den verdensomspennende katolske hjelpeorganisasjonen.

«Vi driver informasjonsarbeid, språkkurs, juridisk rådgivning og sosialt arbeid. Det viktigste er å være et sted der folk kan komme og få hjelp uten å bli dømt,» sier han.

Caritas i Drammen hjelper årlig mellom 600 og 700 mennesker, mange av dem med innvandrerbakgrunn. Han er opptatt av å møte alle med respekt:

«Vi spør aldri om tro eller bakgrunn. Det er mennesket som betyr noe.»

Mangfold og tro i praksis

Gjennom sitt arbeid har Trond møtt mennesker fra ulike kulturer og trosretninger. Han har studert islam i lys av Det gamle testamentet og mener det finnes mange fellestrekk mellom religionene.

«Når du møter muslimer med kunnskap om deres tro, får du en helt annen kontakt,» sier han.

Han har også jobbet aktivt for å inkludere mennesker i menighetslivet, og Caritas har spilt en viktig rolle i å skape fellesskap på tvers av nasjonaliteter.

En drivkraft for fellesskap

Selv om han nå er pensjonist, fortsetter Trond sitt engasjement med full styrke. Han ser ikke for seg å lene seg tilbake.

«Jeg føler at jeg fortsatt har noe å gi, og da skal jeg gjøre det,» sier han.

Hans livsreise, fra bedehus til Caritas, viser en mann som har funnet sin plass i et fellesskap bygget på åpenhet, tjeneste og tro.