Turid Werrum har gjennom et langt liv vært en brobygger i kirkelig arbeid, særlig for barn og unge. Med en oppvekst på en gård i Oslo, en ungdomstid preget av idrett og en karriere fylt med internasjonalt engasjement, har hun satt dype spor i KFUK-KFUM-bevegelsen. Inspirert av sjømannskirken i Hamburg, fant hun sin tro i tjenesten for andre, og siden har hun vært en drivkraft i TenSing, barnegospel og solidaritetsarbeid i Bangladesh.

“Jeg hadde aldri hatt noe med kirker å gjøre, men broren min nevnte at det fantes en sjømannskirke i Hamburg. Først tenkte jeg: Hva skal jeg der?”

Fra utedo til verdensscenen – en livsreise med tro og tjeneste

---

Oppveksten på en gård i Oslo

Turid Werrum vokste opp på en bondegård i Oslo, men til tross for idylliske omgivelser var hverdagen preget av enkle kår. Familien eide ikke gården, og etter krigen ble den testamentert til menigheten, noe som førte til at den forfalt.

“Vi hadde utedo, og om vinteren frøys dyna mi fast i veggen. Det var ikke særlig godt vedlikeholdt,” forteller hun.

Selv om hun trivdes, var det ikke landbruk som skulle bli hennes vei i livet. Som barn og ungdom var hun sterkt engasjert i idrett og drømte om å bli verdensmester i friidrett.

“Jeg trente og trente, men jeg tror ikke jeg hadde så mye talent. Men jeg slo en svenske, og det var jo ganske bra,” ler hun.

Samtidig var hennes forhold til kristendommen nærmest ikke-eksisterende. Moren hadde en sterk skepsis til kirken etter å ha sett det hun mente var hykleri i bedehusmiljøet.

“Jeg hørte aldri om Gud og Jesus hjemme,” sier hun.

Omvendelsen i Hamburg

Som 19-åring opplevde Turid sitt første store kjærlighetsbrudd. For å komme seg bort fra smerten, søkte hun en stilling på et “babyhotell” i Hamburg, hvor hun skulle ta vare på barn – mange av dem født av prostituerte.

“Jeg hadde aldri hatt noe med kirker å gjøre, men broren min nevnte at det fantes en sjømannskirke i Hamburg. Først tenkte jeg: Hva skal jeg der?”

Men etter jul kjente hun på hjemlengsel, og en dag tok hun mot til seg og gikk inn dørene til sjømannskirken.

“Jeg gruet meg noe voldsomt, men det første som møtte meg var en husmorassistent som sa: ‘Velkommen! Har du lyst på en kopp kaffe og vafler?’ Og det var jo hyggelig!”

Dette ble starten på en dyp forvandling. I sjømannskirken opplevde hun et fellesskap basert på tjeneste og omsorg. Hun fikk delta i alt fra vaffelsteking til barnepass, og gradvis vokste en ny forståelse av tro frem i henne.

“De gjorde tjenester for alle. ‘Hva kan vi gjøre for deg i dag?’ var utgangspunktet. Ingen dømte, ingen presset meg. Det var første gang jeg følte meg velkommen et sted.”

Fra TenSing til Bangladesh

Hjemme i Norge begynte hun på lærerskolen i Tromsø og ble raskt involvert i TenSing. Hun startet sin første TenSing-gruppe på Andenes i 1972, og deretter fortsatte hun med å bygge opp nye kor og ungdomsarbeid i Lier og Buskerud.

“Da barna mine var små, klaget de over at jeg brukte så mye tid på ungdommene. De ville også ha sitt eget TenSing! Så vi startet barnegospel, og plutselig var vi 137 unger!”

Gjennom sitt arbeid i KFUK-KFUM kom hun også i kontakt med internasjonalt solidaritetsarbeid. I 1997 tok hun initiativ til et utvekslingsprosjekt med Bangladesh, som senere utviklet seg til et tett samarbeid.

“Vi skulle ikke komme dit for å lære dem, men for å lære av dem. ‘By love, serve one another’ var deres motto, og det levde de etter.”

I dag, 25 år senere, lever samarbeidet videre, og Bangladesh har nå sine egne TenSing-grupper.

Arven etter et liv i tjeneste

Selv etter pensjonsalderen fortsetter Turid å reise til Bangladesh og engasjere seg i frivillig arbeid. Hun har mottatt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats, men for henne handler det ikke om ære eller utmerkelser.

“Jeg tror Gud bruker de erfaringene vi har. Jeg hadde ingen stor teologisk forståelse, men jeg visste hva det betydde å tjene andre. Og det var nok.”

Gjennom tro, tjeneste og fellesskap har Turid Werrum vært en kraft for endring – både i Norge og internasjonalt.