Foredragets hovedbudskap var at kunsten er avgjørende for troens språk. Stillheten har sin plass, men troen kan ikke bare tie; den må finne uttrykk. Kunsten gir mennesket tilgang til språk, bilder, toner og fortellinger som kan bære erfaringen av Gud, mysteriet og de store spørsmålene i livet. Derfor er kunst ikke et tillegg til kristendommen, men en nødvendig medspiller for tro, kirke og samfunn. Når kunsten svekkes, svekkes også vår evne til å tale om det eksistensielle og om Gud.

Referat

Alf Kjetil Walgermo innledet med å understreke betydningen av samtalen om kunst, Gud, kirke og eksistensielle spørsmål. Han roste arbeidet med å legge til rette for slike møter og samtaler, og knyttet dette til sin egen erfaring både som journalist og forfatter. Allerede fra starten fremhevet han hovedtesen i foredraget: at uten kunsten blir troen stum. Dette var, slik han selv presenterte det, den avgjørende påstanden han ønsket å utdype.

Samtidig nyanserte han tittelen ved å vise til at foredraget fant sted innenfor rammen av et seminar om «kunst, tro og stillhet». Stillhet er ikke noe negativt i seg selv, sa han. Tvert imot kan stillheten være et sted der mennesket åpner seg for Gud. Han viste til bibelske motiver som sjelen som er stille hos Gud, og Elia som møter Gud i den «stille susingen». Stillhet kan derfor være god og nødvendig. Men poenget hans var at troen ikke bare kan forbli i stillheten. Mennesket er også kalt til å uttrykke og formulere troen. Den kristne troen er ikke ment å være stum, men å bli båret fram i ord, i fortelling, i språk og i vitnesbyrd. Han viste blant annet til Jesu oppfordring etter oppstandelsen: «Gå og fortell.»

Herfra gikk han videre til foredragets sentrale anliggende: behovet for språk når troen skal uttrykkes. Dagligspråket strekker ofte ikke til i møte med det hellige, mente han. Det kan famle når det skal si noe sant om Gud, mysteriet og det overskridende. Nettopp derfor trenger vi kunsten. Kunsten hjelper mennesket til å nærme seg det som ellers er vanskelig å si. Den gir former, bilder, toner og uttrykk til erfaringer som ikke lar seg redusere til vanlige, hverdagslige formuleringer. På denne måten blir kunsten et nødvendig språk for troen.

Walgermo la stor vekt på at kunst og religion historisk har gått hånd i hånd. Han viste til at vesentlige deler av Bibelen selv er kunstneriske uttrykk, særlig poesi. Han nevnte Debora-sangen som en svært gammel bibeltekst, og viste videre til Salme 19, der himmel og skaperverk forkynner uten hørbare ord. Dette tok han som et uttrykk for at også kunsten, og det menneskeskapte, til syvende og sist kan vise tilbake til Gud. Menneskets skaperevne er, slik han formulerte det, en refleks av Guds egen skaperevne. Dermed er kunst ikke bare et tillegg til troen, men dypt forankret i en teologisk forståelse av mennesket som skapt i Guds bilde.

Han viste deretter hvordan kunsten tradisjonelt er integrert i kristendommens trosuttrykk. Salmesangen ble fremhevet som et særlig viktig eksempel. Walgermo sa, med et glimt i øyet, at han ofte har erfart å komme dypere inn i troens innhold gjennom å synge salmer enn gjennom å høre en preken. Poenget var ikke å nedvurdere forkynnelsen, men å vise hvordan de kunstneriske uttrykkene kan åpne rom i mennesket som den analytiske og forklarende talen ikke alltid når. Han nevnte både eldre salmediktere og komponister, og viste til kirkemusikkens evne til å løfte menneskesjelen mot det hellige. Også kirkekunst, glassmalerier, utskjæringer, fresker og ikoner ble trukket fram som uttrykk som i århundrer har formidlet tro og religiøs innsikt. Slik kunst har fungert som «de fattiges bibel», altså som et tilgjengelig og sanselig språk for troen.

Et viktig ledd i foredraget var understrekningen av menneskets behov for mysteriet. Walgermo sa at mennesker ikke kan leve uten noe som går dypere enn det som raskt kan sammenfattes i en enkel setning. Mennesket lengter mot det gåtefulle og dype, og denne lengselen henger sammen med lengselen etter Gud. Kunsten gir adgang til å lodde denne dybden. Derfor blir kunstens betydning ikke bare estetisk, men eksistensiell og åndelig.

Videre ga han en rekke eksempler fra ulike kunstformer. Innen musikk nevnte han blant andre Johnny Cash, Dolly Parton, U2 og Bob Dylan. Poenget hans var ikke at alle disse kunstnerne lager eksplisitt kristen kunst, men at de i viktige deler av sine kunstnerskap arbeider med spørsmål om Gud, mening, kall, tro og menneskets plass i verden. Særlig Dylan og U2 ble framhevet som kunstnere der bibelske motiver og religiøse referanser er tydelige. Han pekte også på hvordan slike kunstnerskap har hjulpet mange til å våge å tenke og snakke åpent om tro.

Også filmen ble viet oppmerksomhet. Walgermo viste til arbeidet med Andreasprisen, en økumenisk filmpris ved filmfestivalen i Haugesund, der han hadde vært juryformann i mange år. Han beklaget at denne prisen var blitt lagt ned, fordi han mente den representerte en viktig anerkjennelse av filmkunst som arbeider med de samme grunnspørsmålene som kirke og teologi er opptatt av. Han nevnte flere filmer som eksempler på verk som på ulike måter tematiserer Gud, mennesket og de store eksistensielle spørsmålene. Poenget var igjen at bibelske temaer og religiøse spørsmål ikke er avgrenset til kirkens indre liv, men pipler fram i samtidskunsten, også i filmer som ikke umiddelbart oppfattes som religiøse.

Den største delen av foredraget var viet litteraturen. Her løftet han fram flere sentrale norske forfattere som etter hans mening viser hvor nærværende bibelske og religiøse temaer fortsatt er i moderne litteratur. Jon Fosse fikk størst plass. Walgermo beskrev Fosses forfatterskap, særlig Septologien, som et mesterverk og understreket at det i siste instans handler om Gud. Han viste til Fosses bruk av bibelske sitater, liturgiske elementer som «Kyrie eleison», og til hvordan forfatterskapet bærer fram dype samtaler om Guds eksistens. Han trakk også fram Fosses refleksjoner om «det lysande mørkret» som et uttrykk for hvordan Gud både er nærvær og skjulthet, lys og mørke. Walgermos poeng var at Fosse gjennom litteraturen holder den religiøse samtalen levende i samtiden og gir nye ord og bilder til troens og tvilens erfaringer.

Han nevnte også Dag Solstad som en viktig forfatter i denne sammenhengen. Solstad ble framstilt som en sentral skikkelse i den økte interessen for Gud og religiøse spørsmål i norsk samtidslitteratur fra midten av 1990-tallet og framover. Walgermo viste til flere verk der Solstad arbeider med forestillinger om Gud, evighet og transcendent virkelighet, også når forfatteren selv uttrykker tvil eller avstand. Det interessante hos Solstad, slik Walgermo så det, er nettopp at Gud stadig dukker opp som et spørsmål man ikke blir ferdig med, selv der troen ikke bekjennes direkte. Dette viser, mente han, at litteraturen er et rom der de religiøse spørsmålene fortsatt presser seg fram.

Karl Ove Knausgård ble også trukket fram som en forfatter med vedvarende interesse for Bibelen og kristendommen. Walgermo viste til En tid for alt og til Knausgårds arbeid med Bibelselskapets oversettelsesprosjekt fram mot Bibel 2011. Han pekte videre på hvordan skyld, skam, forsoning, gudsbilde og farsforhold går igjen i Knausgårds bøker. Han beskrev også en bevegelse i Knausgårds forfatterskap fra barnetro via ateisme til en ny og mer åpen interesse for Gud og det bibelske. Dette ble framstilt som et godt eksempel på hvordan kunsten bidrar til samtalen om Bibelen og de bibelske temaene i samfunnet, selv der kunsten ikke opptrer som trosforkynnelse i snever forstand.

Et viktig vendepunkt i foredraget kom da Walgermo gikk fra å beskrive kunstens betydning til å advare mot det han oppfatter som en nedprioritering av kunst og kultur i samfunnet. Han viste til kommunale kutt i kulturbudsjetter og kalte dette både «selvskading» og «potensialsvinn». Men han understreket at problemet er større enn økonomi alene. Når kunsten svekkes, mister samfunnet også et viktig språk for å håndtere livets store spørsmål: liv og død, håp og redsel, skyld og tilgivelse. Han mente at kirken gjennom to tusen år har vært et sentralt rom for å forvalte et slikt språk, og at kunsten har vært kirkens nære hjelper i dette arbeidet. Når kunsten og den kunstneriske samtalen bygges ned, mister kirken og samfunnet ord, bilder og klangbunn for undring, tro og eksistensiell refleksjon. I denne forstand knyttet han kulturkutt til sekularisering, ikke bare som tap av religiøs praksis, men som tap av språk for det eksistensielle og åndelige.

Han vendte seg deretter direkte til deltakerne på årsmøtet og sa at de er viktige fordi de bidrar til å holde denne samtalen levende. De er med på å bremse en utvikling der troens språk blir fattigere. Dersom samfunnet bevisst amputerer evnen til å be, lengte, sørge, håpe og elske, gjør det også menneskelivet fattigere. Kunstens betydning handler derfor ikke bare om estetisk kvalitet, men om menneskets helhetlige liv i verden og for Gud.

Mot slutten knyttet han kunstforståelsen direkte til Jesus og til skapertroen. Jesus forkynte selv gjennom bilder, lignelser og metaforer. Han talte om seg selv som verdens lys, livets brød, den gode hyrde, det sanne vintre og veien, sannheten og livet. Slik brukte Jesus kunstneriske og billedlige uttrykk i sin formidling. Walgermo sa derfor, med en formulering som både var alvorlig ment og litt humoristisk, at «Jesus var kunstvennlig». Bak dette lå tanken om at Gud selv er kilden til all kunst. Skapelsen er Guds første handling, og Gud er stadig en skapende Gud. Når mennesker skaper, uttrykker de noe av det å være skapt i Guds bilde. Han understreket riktignok at ikke all menneskelig kunst er like god, men mente at selve forsøket på å skape og uttrykke seg er viktig, fordi det holder samtalen om Gud åpen.

Walgermo avsluttet foredraget med å vende tilbake til kirkerommet som kunstnerisk uttrykk. Også kirkebyggene selv, fra de store katedralene til den lille bygdekirken, er utformet ut fra kunstneriske visjoner og peker mot Gud. Han knyttet dette til sin egen hjemkirke, som nylig hadde hatt 150-årsjubileum. Som avslutning leste han en tekst han selv hadde skrevet til dette jubileet, en kantate med tittelen «Et hus for ditt navn». Denne teksten samlet flere av foredragets motiver: kirken som fellesskapets hus, som sted for sorg og glede, som uttrykk for lengsel mot Gud, og som et rom der kjærlighet, håp og tro får form. Avslutningen fungerte dermed ikke bare som et tillegg, men som en kunstnerisk demonstrasjon av selve hovedpoenget i foredraget: at kunsten hjelper mennesket å nærme seg det hellige og å gi språk til det som ellers ville forbli usagt.

(Referat basert på lydopptak og bearbeidelse av ChatGPT.)