Viktor Riakin er konsertorganist og kirkemusiker i Konnerud menighet i Drammen. I denne samtalen med Ivar Flaten forteller han om oppveksten i Arkhangelsk, studietiden i Kazan, veien til Norge og livet som musiker, far og samfunnsborger i Drammen. Med varme, ydmykhet og glimt i øyet forteller han om kjærligheten til orgelet, musikken og sitt nye hjemland.

«Vi elsker Norge med vårt russiske hjerte.»

En russisk organist med norsk hjerte

Fra nordrussisk barndom til musikerkall

Viktor ble født i Arkhangelsk i 1960, en by langt nord i Russland, oppkalt etter erkeengelen Mikael. Han vokste opp som enebarn i en tid der barnelivet var enkelt og godt. Selv under kommunismen opplevde han ikke tro og kirkeliv som forbudt, men heller som fraværende. Likevel kom han tidlig i kontakt med kirkelig musikk – og gjennom Bach, Grieg og Ibsen ble han kjent med vestlig kultur og kristen tro.

Skolen ga ham rom for musikkinteresse. Han hadde en god sangstemme som barn og stor glede av å synge og spille piano. I Sovjetunionen var kultur og musikk sterkt verdsatt, på linje med idrett. Det var vanlig å gå i musikkskole parallelt med vanlig skolegang, og Viktor ble etter hvert en del av dette systemet.

Kazan: Byen med to kulturer

Etter å ha fullført fire år på musikkcollege, fikk han tillatelse til å studere videre ved konservatoriet i Kazan – hovedstaden i republikken Tatarstan. Her opplevde han et spennende samspill mellom russisk og tatarsk kultur. Kazan rommer både islamsk og ortodoks tradisjon, og selv om utdannelsen var klassisk og vestlig preget, lærte han å verdsette det mangesidige kulturlivet.

Viktor begynte som pianist, men ble ved en tilfeldighet oppdaget av en orgelprofessor og fikk begynne med orgelspill. Dette ble et vendepunkt. Her møtte han også Galina, som senere ble hans kone og samarbeidspartner.

Livet i Arkhangelsk og veien til Norge

Etter endt utdanning avtjente Viktor halvannet år i militæret, før han begynte i Filharmonien i Arkhangelsk. Etter hvert fikk byen sitt første orgel, og Viktor ble ansatt som første organist. Han spilte konserter med nytt program hver måned og hadde et intenst arbeidsliv, men mistet kontakt med kollegaer og utviklingsmuligheter da Sovjetunionen falt og kultursystemene brøt sammen.

I 2000-årene søkte han og Galina nye muligheter og kom til Meløy i Nordland. Møtet med det norske samfunnet var både inspirerende og utfordrende, men preget av varme og åpenhet. De ble tatt godt imot, og barna fikk nære relasjoner i det lokale samfunnet. Viktor fikk jobb som organist og Galina jobbet i barnehage og skole.

Fra Meløy til Drammen

Selv om de trivdes i Meløy, søkte de etter hvert etter et sted der Galina kunne bruke sin kompetanse som pianist. Da det ble lyst ut to deltidsstillinger i Drammen, søkte de og ble ansatt. De flyttet til Drammen i 2003, og Viktor begynte som organist i Skoger, senere Konnerud, mens Galina fikk jobb i Fjell menighet.

I Drammen har Viktor opplevd å få brukt hele sin kompetanse og erfaring. Han spiller jevnlig konserter, og har samarbeidet med kollegaer i byens rike orgelmiljø. Han setter pris på variasjonen i orgelparken og det profesjonelle fellesskapet.

Dobbel identitet og kjærlighet til begge land

Som russer i Norge kjenner Viktor på en dobbel identitet. Han mener at evnen til å elske både sitt hjemland og sitt nye land er noe man lærer i barndommen. Kjærligheten til Russland står ikke i motsetning til gleden over Norge. Tvert imot: «Vi elsker Norge med vårt russiske hjerte.»

Han ser verdier i begge kulturer og mener at det er en berikelse å kunne leve med dobbel forankring. Språk, musikk og livserfaring gir ham et blikk utenfra som også gjør ham i stand til å verdsette det nordmenn tar for gitt.

Orgel, kirkemusikk og formidling

Viktor er opptatt av orgelets rolle i kirken. Han mener at det ikke bare er et instrument, men en medskaper i liturgien og et redskap for å formidle medfølelse, glede og håp. Han ser tjenesten som kirkemusiker som en annen form for musisering enn konserten – mer nær, mer lyttende, mer levende.

Han fortsetter å turnere i Russland, særlig i Arkhangelsk, der hans konserter trekker fulle hus. Men det er i Drammen han og familien har funnet sitt hjem. De er blitt en del av byen, kirken og kulturlivet – og gir tilbake med toner, fortellinger og fellesskap.

Samtalen ble spilt inn under koronapandemien, og Viktor avsluttet med å dele refleksjoner om hvordan kriser gir rom for ettertanke, fornyelse og nye muligheter: «Vi må våge å stanse opp, tenke nytt og ta vare på hverandre.»