I en tid hvor informasjon flyter raskere enn noen gang, står vi overfor en utfordring: Hvordan tar vi vare på fortiden, samtidig som vi forstår nåtiden? I denne samtalen møtes to stemmer fra Drammens historie- og arkivmiljø – Vidar Lieberg og Mone Sveia – for å diskutere betydningen av å bevare fortellinger, steder og dokumenter for fremtidige generasjoner. Mens Lieberg har sin lidenskap i frivillig arbeid og lokalhistorie, er Sveia leder for Drammen Byarkiv og forvalter kommunens kollektive hukommelse. Sammen reflekterer de over hvordan historie skapes, bevares og formidles i en digital tidsalder.

“Det er menneskene i historien som er interessante. Historie er ikke bare årstall og navn, men kreftene som former samfunnet”

Å bevare historien i en flyktig tid

Engasjement for historie og frivillighet
Vidar Lieberg er historiker og pensjonert lærer, men hans arbeid med å bevare Drammens historie stopper ikke der. Han er dypt involvert i Drammen Historielag og engasjert i Gullskogen gård, hvor han bidrar til å holde liv i historien gjennom frivillig arbeid.

– Jeg har alltid vært fascinert av historien. Min mor var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, og det satte spor i meg, forteller Lieberg.

Hans engasjement for lokalhistorien strekker seg fra industrihistorie til små fortellinger om hverdagsliv. Han er spesielt opptatt av hvordan historieformidling ikke bare skal handle om datoer og kongerekker, men om menneskene som levde den.

– Det er menneskene i historien som er interessante. Historie er ikke bare årstall og navn, men kreftene som former samfunnet, sier han.

Byarkivet – Drammens kollektive hukommelse
Mone Sveia leder Drammen Byarkiv, en sjelden institusjon i norske kommuner. Byarkivet har ansvaret for å samle, bevare og tilgjengeliggjøre dokumenter fra både gamle Drammen, Svelvik og Nedre Eiker.

– Vi har 7,5 kilometer med papirarkiver, men utfordringen i dag er ikke bare å bevare det gamle, men også å fange opp det digitale, sier Sveia.

Hun understreker hvordan arkivarbeid handler om enkeltmennesker, ikke bare om administrasjon.

– Når noen trenger tilgang til gamle dokumenter, om det er en tidligere barnevernsak eller pensjonsrettigheter, er det vår jobb å sikre at denne informasjonen er tilgjengelig, forklarer hun.

Byarkivet er også hjem for en rekke private arkiver, inkludert historiske brev fra Camilla Collett, noe som viser hvordan arkiver også kan gi innsikt i samfunnsutvikling og enkeltpersoners liv.

Hvordan bevarer vi historien i en digital tidsalder?
Mens Lieberg ser verdien av fysiske steder og muntlige fortellinger, er Sveia opptatt av hvordan vi kan møte utfordringene med digitale arkiver.

– Vi må være tydelige på hvilke plattformer vi bruker til saksbehandling, og vi må sikre at viktige data ikke forsvinner i en strøm av e-poster og sosiale medier, sier hun.

Lieberg peker på hvordan små bedrifter og historielag sitter på verdifulle dokumenter og bilder, men ofte mangler strukturer for å ta vare på dem.

– Vi ser ofte at verdifulle arkiver havner i en konteiner når noen går bort. Der må vi bli flinkere til å redde det vi kan, sier han.

Byarkivet tar imot private arkiver og vurderer hva som bør bevares, men det er begrenset plass og ressurser.

– Vi må gjøre valg. Men vi ønsker å være en ressurs for lokalsamfunnet, også for små organisasjoner og privatpersoner, sier Sveia.

Kulturarv og frivillighet – et felles ansvar
Gjennom initiativer som Drammen Historielag og det nye kulturarvnettverket “Drammen Kan” forsøker Lieberg og andre frivillige å knytte sammen ulike aktører.

– Vi må samle historielag, museer, byarkivet og andre for å sikre at historien ikke forsvinner, sier han.

Sveia ser også verdien av samarbeid og tror på tettere bånd mellom bibliotek, arkiv og museer.

– Vi må finne en felles plattform for historiefortelling. Vi ser for eksempel at podkaster blir stadig viktigere, og vi må finne en måte å bevare dem på, sier hun.

Avslutning – hvordan sikrer vi vår felles hukommelse?
Til slutt reflekterer Lieberg og Sveia over hva som må til for at Drammen skal klare å ivareta sin historie.

– Vi trenger engasjement, både fra frivillige og fra myndighetene. Og vi må gjøre det enkelt for folk å bidra, sier Lieberg.

Sveia er enig og legger til:

– Vi kan ikke bevare alt, men vi kan gjøre bevisste valg. Og vi kan sørge for at det vi bevarer, er tilgjengelig for fremtiden. Det er det viktigste.

I en tid der mye blir flyktig, står disse to for en innsats som sikrer at Drammens historie ikke går tapt – men tvert imot lever videre, gjennom arkiver, fortellinger og engasjement.