Wenche Brun har viet livet sitt til dans, bevegelse og kunstnerisk uttrykk. Med røtter i en familie av turnere og dansere, har hun selv vært en pionér for danseundervisning i Drammen. Hun grunnla Attic dansestudio, som vokste til å bli et kulturelt kraftsenter med over 1250 elever før pandemien. Men livet har også gitt henne utfordringer – en kreftdiagnose i 40-årene førte henne inn i en eksistensiell søken, og gjennom både personlige erfaringer og sjamanistiske praksiser har hun utviklet en sterk bevissthet om en åndelig dimensjon i tilværelsen.

«Jeg har alltid sett etter tegn. Noen ganger kommer de som en fjær foran føttene mine, andre ganger som en bølge av varme.»

Dans, livskrise og åndelig åpenhet

---

Familiearven – fra turn til dans

Wenche Brun vokste opp i en familie der bevegelse og fysisk trening var en livsstil. Bestefaren, Helge Johannessen, var en anerkjent turner og en del av det norske olympialandslaget i 1952. Han ble senere hentet til Drammen Turnforening, hvor han spilte en nøkkelrolle i å utvikle treningsmetoder, blant annet Grophallen – en revolusjonerende turnhall med myke landingsområder for volter og akrobatikk.

«Han ble møtt som en helt da han dro fra Sauda til Drammen. Folk sto på jernbanestasjonene og vinket,» forteller Wenche.

Moren hennes videreførte tradisjonen som turntrener i Lier Turnforening, og Wenche og søsteren Ina Kristel Johannessen fulgte naturlig inn i dansens verden. Søsteren ble senere en anerkjent koreograf internasjonalt, mens Wenche utviklet sitt eget uttrykk innen moderne dans og undervisning.

Attic – en danseinstitusjon blir til

Wenche startet sin karriere som danselærer på ulike treningssentre på slutten av 1980-tallet, men da aerobic-bølgen skjøv dansen ut av markedet, valgte hun å stå på egne ben. Med støtte fra foreldre til danseelevene etablerte hun Attic dansestudio i Drammen.

«Jeg fikk en telefon mens jeg var gjetergutt på Hardangervidda om at de hadde funnet perfekte lokaler. Da jeg kom hjem, var det i en gammel togstall – et sted min bestefar hadde jobbet. Jeg tok det som et tegn.»

Attic vokste raskt, og før pandemien hadde studioet 1250 elever og 1800 elevtimer i uken. Men det var et konstant økonomisk press, og Wenche kjempet lenge for offentlig støtte. I 2022 ble Attic en del av Drammen kulturskole, noe som sikret videre drift.

Kreftdiagnosen og en åndelig oppvåkning

Da Wenche fikk kreft i 40-årene, ble livet snudd på hodet.

«Jeg var redd. Redd for døden, redd for det ukjente. Så jeg begynte å lete etter svar.»

Hun fant trøst i bønn, men også i en voksende bevissthet om tegn og energier. Hun opplevde varme hender, nærvær av noe større og en forbindelse til noe som ikke kunne forklares rasjonelt.

«Jeg begynte å merke nærvær av andre. Jeg forsto at vi har guider med oss, at vi ikke er alene. Det er som om de står rett bak oss, men vi ser dem ikke.»

Hun opplevde også en serie hendelser som styrket troen på at det finnes en usynlig dimensjon rundt oss.

«En dag, da jeg var desperat etter å få solgt huset vårt, fikk jeg plutselig beskjed: ‘Mandag kl. 13.30 er huset solgt.’ Jeg trodde ikke på det, men akkurat på det tidspunktet fikk vi budet.»

Sjamanisme og kanaliserte budskap

For å forstå de nye opplevelsene, begynte Wenche å studere sjamanisme – først i samisk tradisjon, deretter i nordamerikansk urfolkspraksis.

«Jeg lærte å lytte til naturen, sove ute i skogen, kjenne energier og ta imot budskap. Det var en dyp erfaring.»

Etter hvert begynte hun å motta tekster i en tilstand av dyp konsentrasjon, særlig om morgenen når bevisstheten var på sitt mest åpne.

«Jeg setter meg ned, får en overskrift i hodet, og så strømmer ordene på. Det er ikke mitt språk, ikke mine ord. Når jeg leser det etterpå, blir jeg overrasket selv.»

Tekstene handler om kjærlighet, vekst og en ny tidsepoke. Hun opplever også kontakt med det hun beskriver som andre eksistenser.

«Jeg vet at dette høres sprøtt ut, men jeg har opplevd kontakt med vesener fra andre dimensjoner. Engler, kanskje. Eller noe annet. Men alt jeg har følt, har vært kjærlighet.»

Kunst som bro til det åndelige

Gjennom årene har Wenche alltid søkt å bruke dans som en måte å formidle dypere budskap på. En av hennes sterkeste opplevelser var en forestilling hun skapte om homofili og kristendom.

«Jeg intervjuet homofile ungdommer om deres møte med kirken. Forestillingen ble en samtale mellom Det gamle testamentets fordømmelser og Jesu kjærlighetsbudskap.»

Forestillingen ble satt opp i Bragernes kirke til en fullsatt sal.

«Da vi tok imot applausen, skjedde det noe jeg aldri har opplevd før – en bølge av varme slo mot oss, så sterk at vi fysisk mistet balansen. Det var en overveldende opplevelse.»

En livsvei i utvikling

I dag lever Wenche et liv hvor kunst, spiritualitet og undervisning smelter sammen. Hun er takknemlig for at Attic lever videre i kommunal regi, og bruker mer tid på skriving, refleksjon og å dele sine erfaringer.

«Jeg vet at mange vil avfeie det jeg sier, men jeg kan ikke benekte mine egne opplevelser. Det jeg vet, er at kjærlighet er det sterkeste vi har. Og at vi må lytte mer – både til oss selv og til verden rundt oss.»