Wenche Yamamoto Bondevik har levd et liv i stadig bevegelse – fra Larvik til Tokyo, via karibiske hav og amerikanske Greyhound-busser. Hun begynte som skribent allerede som 13-åring, reiste jorda rundt som backpacker og journalist, før hun – til sin egen overraskelse – fant sitt livskall som kateket i Åssiden kirke. I denne samtalen med Ivar Flaten deler hun raust og åpent om barndom, reiselyst, tro og sykdom. Et liv preget av undring, engasjement og en sterk opplevelse av Guds ledelse.

“Kristendom er ikke kunnskap. Det er kjennskap. Du kan ikke kunne noe om Gud, for det er Gud som har skapt deg.”

Med penn, bønn og båt – et liv i bevegelse og tro

Et liv med skriving og motstandskraft
Wenche vokste opp i Østre Halsen ved Larvik med foreldre som ikke definerte seg som “kristelige”, men som likevel gikk til gudstjeneste første juledag. Hun utviklet tidlig et kritisk blikk og stort engasjement – og frustrerte seg over at jenter ikke fikk være med i guttemusikken eller marinen. I stedet mønstret hun på båt og reiste ut i verden. Allerede som tenåring ble hun fast spaltist i lokalavisa og kunne etter hvert leve av journalistikken mens hun haiket rundt i Europa, USA og Japan. “Jeg var backpacker før det ble et ord,” sier hun.

Ekteskap på tvers av kulturer – og i moden alder
Wenche giftet seg med en japansk mann, Yamamoto, mens hun bodde i Tokyo. Det var et møte mellom kulturer og verdier, men også en kjærlighetserklæring på tvers av språk og tradisjon. Ekteskapet var preget av gjensidig respekt, men også av forskjeller som til slutt førte til at de gikk hver til sitt. “Vi var så ulike – og hadde så forskjellig utgangspunkt. Men det var aldri et fiendtlig brudd,” sier hun. Mange år senere, etter et langt liv som kateket, traff hun Odd Bondevik – tidligere biskop i Møre. De hadde kjent hverandre i mange år, men kjærligheten kom sent. På grunn av hans rolle som biskop hadde han levd alene, og det var først etter at han gikk av med pensjon at de kunne gifte seg. “Odd kunne ikke ha et forhold offentlig mens han var biskop. Det ville ikke blitt forstått. Men da han la ned staven, kunne vi være sammen. Det var modent, trygt – og fullt av varme.” Wenche forteller med takknemlighet om hvordan han var en viktig støtte i hennes arbeid og sykdomstid. “Odd kunne lese mellom linjene – han visste når jeg trengte en kopp te og når jeg trengte stillhet,” sier hun med smil.

Fra journalist til kateket – en vei formet av ledelse
Etter mange år som reisende journalist og med studier i religionsvitenskap, sosiologi og japansk, vendte livet uventet: Hun fikk tilbud om en kateketstilling i Åssiden kirke. Det skulle bare være ett år – men det ble 40. “Jeg skulle jo ikke bli kateket. Jeg hadde fått en redaktørstilling i Stavanger,” forteller hun. Men en annen søker sendte inn søknad i siste liten, og Wenche opplevde det hele som en klar guddommelig ledelse. “Veien min ble lagt om. Det gikk fra å være en motorvei til å bli en sidevei.”

Jesus som livsledsager
Troen var aldri borte, men ofte en stille undertone i livet hennes. Hun beskriver sitt møte med Jesus ikke som en plutselig omvendelse, men som gjentatte erfaringer av lys, fred og nærvær – særlig i sykdom og svakhet. “Jeg har følt meg omgitt av lys. Jeg har kjent at jeg blir båret – ikke av min egen bønn, men av andres.” Troen ble tydeligere i møtet med konfirmanter, og hennes kreative og relasjonelle måte å undervise på skapte dype bånd og tydelig forkynnelse. “De trenger å møte en Gud som elsker dem. Ikke bare lære fakta.”

Bønn, symbol og hverdagspraksis
Wenche legger vekt på å formidle tro som noe kroppslig og praktisk – ikke bare intellektuelt. Hun lærte konfirmanter å tegne korsets tegn over seg selv, bruke vann fra døpefonten og si: “Jeg begynner denne dagen i Jesu navn.” Hun sier med overbevisning: “Kristendommen er ikke for hodet alene. Vi trenger en hverdagstro – ikke bare søndagstro.”

Når svakhet blir styrke
Sykdom og dialyse preger hverdagen hennes sterkt, men Wenche møter det med galgenhumor og verdighet. Hun har skrevet bok om sykehusopphold og bruker humor for å nå gjennom – særlig til helsepersonell. “Hvis du får dem til å le, kan det hende de tenker seg om.” Erfaringen av å bli hjelpeløs etter et langt liv som ressurssterk og selvstendig har vært krevende. “Etter 20 år i rullestol er det fortsatt vanskelig å be om hjelp. Det passer meg ikke.” Likevel møter hun både hverdag og tro med nøkternhet og varme: “Jeg velger å leve. Det sier jeg hver morgen.”

Å bli bedt for – og å be for andre
Et av de mest gripende øyeblikkene i samtalen er fortellingen om konfirmanten Dag – utviklingshemmet, men med sterk trosbevissthet. “Jesus lever i dag,” sa han og pekte på brystet sitt. Det minnet Wenche om hvorfor hun fortsatte som kateket, og det holdt henne oppe i en vanskelig livsfase. Bønnefaddere for konfirmanter var hennes idé: “Selv om du ikke kjenner dem, kjenner du Gud. Og det holder.”

Troens mysteriøse spor
Wenche forteller om erfaringer som bærer preg av det hun kaller “mysteriøst” – som da fetteren i Danmark plutselig visste at noe var galt i Tokyo og ba for henne, uten å vite hvorfor. Slike erfaringer, sier hun, er mange – og de bærer henne gjennom sykdom og sårbarhet. “Jeg føler meg privilegert. Livet mitt har fortsatt mening.”

Nicodemus-tjenesten – rom for samtale og nærvær
Selv som pensjonist og syk er Wenche fortsatt tilgjengelig for samtaler. Hun kaller det sin “Nicodemus-tjeneste” – å være der for mennesker som trenger noen å snakke med, ofte på kvelden. “Det føles som en gave. Når folk kommer og prater, føler jeg at jeg fortsatt har en mening. At jeg ikke bare er blitt en vaskeklut.”