Wilfred Vuillaume kom til Norge fra Frankrike i 1991. Han hadde med seg en rik kulturell arv fra både Nord-Afrika og Nord-Frankrike, en oppvekst fylt av sang, mat og fortellinger – og en nysgjerrighet som har preget hele hans liv. I denne samtalen med Ivar Flaten deler han sine erfaringer fra kulturarbeid i Rikskonsertene, interkulturell dialog, identitet og eksil, og om hvordan musikk og mat kan åpne dører mellom mennesker.

“Vi bruker tid på å undersøke hva som rører seg bak en skjerm – men vi bruker mindre tid på mennesket bak ansiktet.”

Marinert i kultur – om musikk, identitet og gjestfrihet

Kulturelt rotfeste og dobbel arv
Wilfred vokste opp med en far med røtter i Nord-Afrika og en mor fra Normandie. Han beskriver barndommen som et møte mellom to kulturer – den varme, improviserte og musikkpregede nordafrikanske arven og den jordnære, strukturerte franske landsbykulturen. Fra ung alder ble han eksponert for et bredt spekter av musikk – fra Mozart til rai og franske visesangere – og lærte tidlig betydningen av respekt, nysgjerrighet og åpenhet.

Fra Paris-Oslo til Interkultur
Etter studiene begynte han å arbeide ved den franske ambassaden og kultursenteret i Oslo. Derfra startet han Radio Paris-Oslo, en flerkulturell radiokanal som introduserte nordmenn for verdensmusikk på tidlig 90-tall. “Du kunne få telefoner med tårer – bare fordi vi spilte en arabisk sang på radio,” forteller han. Senere gikk veien til Rikskonsertene og kulturutvekslingsprosjekter i Asia, Afrika og Midtøsten. I dag er han virksomhetsleder for Arrangement og aktiv fritid i Drammen kommune, med særlig ansvar for Interkultur.

Kultur som døråpner og kraft
Wilfred mener at musikk og kultur ikke bare er underholdning – de er bærere av identitet og brobygging. Han har sett hvordan musikkprosjekter mellom grupper i konflikt, som singalesere og tamiler på Sri Lanka, kan skape rom for tillit og fellesskap. Han understreker viktigheten av å forstå lokale koder og tradisjoner når man skal samarbeide på tvers av kulturer. “Du må spise med folk. Bo der. Ikke bare styre prosjektet fra hotellrommet.”

Om å leve i eksil – og å finne stolthet
Som innflytter til Norge og med en sterk tilknytning til det frankofone, kjenner han på betydningen av å være i eksil – frivillig eller ufrivillig. “Det er sårbart å leve langt fra sine foreldre, sin kultur og sine røtter.” Han advarer mot en utvikling der barn av innvandrere ikke opplever respekt for sine foreldre – for det kan slå tilbake som sinne, frustrasjon og tap av identitet. “Hvis ungdommer ikke ser stolthet i sine foreldre, så forsvinner noe viktig.”

Improvisasjonens gjestfrihet
Han savner en mer improvisert gjestfrihet i Norge – der man kan banke på en dør og bli invitert inn på kaffe. “Vi planlegger for mye. Kanskje vi skulle være litt mer som jazz – åpne for det som skjer der og da.” Han trekker fram matens rolle i møte mellom mennesker og understreker hvor viktig det er å skape situasjoner der folk ikke bare viser frem sin kultur – men deler den i et fellesskap.

Drammen som europeisk kulturby?
Wilfred avslutter med en drøm: At Drammen en dag kan bli europeisk kulturby. Med sin lange historie, sitt mangfold og sitt voksende kulturliv har byen potensial, mener han. “Vi må satse på kultur, på møteplasser, på ungdom. Og vi må tørre å åpne dørene.”

Et rom for å bli sett
Gjennom hele samtalen vender Wilfred tilbake til én ting: Menneskets behov for å bli sett. Ikke som representant for et land eller en religion – men som individ. Som far, som kunstner, som nabo. “Det handler ikke bare om språk. Det handler om tillit. Og om å bruke litt mer tid på den andre.”