Fra oppvekst i Drammen på 60-tallet til en anerkjent meditasjonsmusiker med hundrevis av konserter i Emmanuel Vigelands mausoleum – Zotora Per Nygaard, har gått sin egen vei. I samtale med Ivar Flaten deler han sin livsreise: om savn, søken, endring og hvordan et australsk treinstrument ble stemmen han aldri hadde.

«Hvis dette instrumentet kan ha en sånn innvirkning på folk, så er det dette jeg skal gjøre i mitt liv.»

Det begynte med et pust

Utenfor fellesskapet
Zotora vokste opp i Drammen og ble tidlig sendt på spesialskole på grunn av lese- og skrivevansker. . Han forteller om opplevelsen av å bli sett mest for det han ikke mestret, noe som ga en følelse av å stå utenfor. Likevel fikk han impulser og erfaringer som gjorde ham søkende – etter noe annet, noe større. Det ble starten på en lang reise, både geografisk og eksistensielt.

Jorda, steinen og viljen til å skape
Etter å ha vurdert landbruk som yrke, fant han veien til gartner- og anleggsgartnerfaget. Han utdannet seg, tok sertifikater for maskiner og jobbet blant annet i Lier og Stavanger. Det handlet om stein og trær – konkrete, skapende prosesser som ga mestring og mening. Men lengselen etter det ukjente og det opprinnelige vedvarte.

Reisen til seg selv
Zotoras reiser gikk til Europa, Asia og særlig Australia. Han ville oppleve det nye – det ukjente. På sin tredje reise til Australia møtte han dijeridooen, og det ble et avgjørende vendepunkt. Etter et mislykket forsøk på å krysse Australia til hest, ble han værende i nordvest med urbefolkning og lærte å spille det urgamle instrumentet. Han beskriver hvordan pust, meditasjon og lyd smeltet sammen. Han sov under stjernene, levde enkelt og brukte instrumentet først og fremst til å meditere og finne sin indre stemme.

Når musikken forvandler
Den kraften dijeridooen bar ble for alvor tydelig i New Zealand. Zotora forteller om et dramatisk møte med en gruppe kriminelle som hadde mishandlet en bekjent. Etter press valgte han å spille for dem – med én betingelse: én time i mørke og stillhet. Etterpå var energien totalt forandret. «Stemningen var helt forvandlet. Da visste jeg: dette er mitt kall.»

En stemme i stillhet
Zotora har gjennom mer enn 30 år holdt konserter i dyp stillhet, ofte i Emmanuel Vigelands mausoleum. Der vibrerer hans instrument i 100 desibel inne i munnhulen. Lydens fysiske og emosjonelle kraft gjør noe med folk. Han har spilt i fengsler, samarbeidet med kunstnere og forfattere, og alltid vært på søken etter det rommet hvor stillhet og lyd kan forandre.

Navneskiftet – fra Per til Zotora
Navnet fikk han under en svetthytteseremoni, etter en lang åndelig reise i Asia. Han hadde lagt det gamle livet bak seg og følte at han trengte et nytt navn. «Jeg var ikke den samme personen lenger.» En gresk kvinne ga ham navnet Zotora, og det ble en del av hans nye identitet.

Lyd som berøring
Samtalen beveger seg inn på hvordan lyd og stillhet kan åpne rom i menneskers liv. «Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som sier at livet deres har endret seg etter konsertene,» sier han. Didjeridooen er ikke bare et instrument – den er et rom for pust, transformasjon og kontakt med det innerste. Og kanskje, antyder Zotora, også med det største.

Et rom i Drammen?
Han ønsker å skape slike rom også i Drammen – lignende dem han har skapt i mausoleet i Oslo. Et sted hvor lyd og stillhet får virke. For Zotora handler det ikke om show, men om nærvær. «Det er ikke noe valg. Jeg må gjøre dette. Det er et kall.»