Tanja Vatnås har viet livet sitt til helse, omsorg og politisk engasjement. Med en oppvekst preget av både norsk og dansk kultur, har hun kjent på forskjellene mellom de to landene, ikke minst når det gjelder fellesskap og tradisjoner. Fra en barndom i Nordvest-Sjælland til en karriere innen helsefaget i Drammen, har hun brukt sin bakgrunn og erfaring til å kjempe for bedre helse- og omsorgstjenester. I denne samtalen deler hun sin historie, refleksjoner over integrering og kampen for verdige helsetjenester.

“Jeg pleier å si at et norsk bryllup minner om en dansk begravelse – det sier litt om forskjellen på hvor sosialt vi feirer livets store hendelser, sier hun lattermildt.”

Engasjement for helse og fellesskap – en dansk-norsk reise

Barndom mellom to kulturer

Tanja ble født inn i en familie med både norsk og dansk bakgrunn. Faren var sjømann fra Sigdal, mens moren var fra Danmark. Familien bodde i Danmark frem til Tanja var ni år, før de flyttet til Norge.

– Å flytte til Norge var et stort skifte. I Danmark var fellesskapet større, og familietradisjonene sterkere. Jeg pleier å si at et norsk bryllup minner om en dansk begravelse – det sier litt om forskjellen på hvor sosialt vi feirer livets store hendelser, sier hun lattermildt.

Hun vokste opp i den lille byen Kalundborg, en by preget av både historiske røtter og sterke fellesskap.

– Alle kjente alle, og vi barna kunne løpe fritt rundt. Storbyen var langt unna, men vi hadde hverandre, forteller hun.

Da familien flyttet til Drammen, ble overgangen stor. Tanja savnet de store familiesammenkomstene og fellesskapet fra Danmark.

– Jeg merket at folk var mer private her, at familier holdt seg mer for seg selv. Det var uvant for meg, sier hun.

Tidlig ansvar og omsorgsarbeid

Hennes vei inn i helsefaget startet med en sterk opplevelse da bestemoren kom på sykehjem.

– Jeg besøkte henne ofte, og det gjorde vondt å se at hun ikke fikk den omsorgen hun fortjente. Lukten av urin og mangel på ressurser slo mot meg hver gang jeg kom inn, forteller hun.

Denne opplevelsen førte til at hun søkte jobb på sykehjemmet samme dag. Hun startet som assistent og jobbet senere i hjemmesykepleien. Etter hvert tok hun utdanning som hjelpepleier og senere som sykepleier.

– Jeg opplevde at hjelpepleiere ikke alltid ble hørt, at vi ikke ble tatt på alvor når vi så ting som ikke fungerte. Derfor ville jeg bli sykepleier, for å få en sterkere stemme i systemet, sier hun.

Kampen for verdige helsetjenester

Mens hun var i praksis som sykepleierstudent på Drammen helsehus, ble hun vitne til alvorlige forsømmelser av pasientene. Sammen med medstudenter prøvde hun å varsle om forholdene, men fikk liten støtte.

– Til slutt gikk jeg rett til fylkeslegen og leverte en rapport med 70 punkter. Det skapte en storm, og jeg ble fremstilt som en løgner. Folk jeg hadde kjent i årevis, slettet meg på Facebook, forteller hun.

Men granskingene som fulgte, ga henne rett. Det førte til en stor omstrukturering av Helsehuset og en bekreftelse på at problemene hun hadde påpekt var reelle.

Fra varsler til politiker

Denne opplevelsen førte til at hun engasjerte seg i politikken, særlig innen helsefeltet. Hun ble medlem av Fremskrittspartiet, hvor hun raskt fikk en rolle som helsetalsperson.

– Jeg er ydmyk for den tilliten jeg har fått. Helsefeltet er komplekst, og det er mange som jobber hardt, men vi må våge å ta tak i det som ikke fungerer, sier hun.

Hun er særlig opptatt av at helsevesenet ikke bare skal måles i kroner og øre, men i kvaliteten på omsorgen.

– Vi kan ikke bare snakke om budsjetter. Vi må snakke om menneskene bak tallene. De gamle, de syke, de sårbare – det er dem vi jobber for, sier hun.

Hva nå?

Gjennom pandemien har hun jobbet både på sykehuset og i Drammenshallen med vaksinering.

– Jeg har vært imponert over hvor godt organisert vaksinasjonsprogrammet har vært. Det viser at vi kan få til gode løsninger når vi samarbeider, sier hun.

Selv om hun nå er aktiv politiker, ser hun seg fortsatt først og fremst som helsearbeider.

– Jeg vil alltid ha pasienten i fokus. Politikken gir meg muligheten til å endre systemet, men det er menneskene som betyr mest for meg, avslutter hun.